Fra Bærum til Berlin – Sandra Kolstad er geniet som gikk fra klassisk til industriell techno og pop

Hei Sandra! Du blir sammenlignet med blant annet selveste Björk og Fever Ray – ikke verst fin gjeng det da. Kommentar?

Veldig fin gjeng, ja! Glad for å sammenlignes med dem selvfølgelig. Men som alle artister med respekt for seg selv må jeg selvfølgelig tilføye at “jeg er jo også noe annet enn de jeg sammenlignes med”. For forhåpentligvis så har alle artister et eget særpreg. Og jeg kan nok tidvis være mer poppa enn både Björk og Fever Ray.

Ifølge internett vokste du opp med Amerikana og Bluegrass og har vært elev av Wolfgang Plagge, hva skjedde – Berlin fikk deg til å ta frem synthen og trommemaskina eller? Har det klassiske vært med å forme litt av det du holder på med idag? 

Amerikana og Bluegrass? Hm, nei, det kan jeg ikke huske. Jeg har derimot sterke minner om psykedelisk rock, Bowie og britisk musikk fra mine foreldre, hip-hop fra min bror og punk fra mine venner. Og, ja, mye klassisk, det var selvsagt og selvvalgt og når vi tenker tilbake kan ingen huske hvorfor jeg absolutt skulle spille klassisk piano. Ja, dette elektroniske, hva i alle dager skjedde.. Jeg vet ikke, jeg forandret meg vel og det skjedde ganske riktig i Berlin. Det fikk i alle fall form der og forandringen og byen hadde sikkert med hverandre å gjøre. Men mest av alt var jeg ikke fornøyd med det jeg gjorde da jeg lagde pianomusikk. Og om man ikke er fornøyd med noe, har man ikke mye annet valg enn å forsøke å forandre på det til man blir fornøyd. Det klarte jeg sånn nesten. Jeg er et veldig utålmodig menneske og en enda mer utålmodig musiker. Jeg lager mye, og jeg går fort lei. Nå er jeg i full gang med neste plate og det har allerede skjedd mye med uttykket siden den forrige, Crux.

Du blir beskrevet som alt fra industriell techno til synthpop og elektronika, om du skulle beskrevet sjangeren din selv, hvilket navn ville du gitt den?

Jeg ville - igjen som alle artister med respekt for seg selv, eller er det kanskje selvhøytidelige vi er - sagt at min sjanger vanskelig kan plasseres, at den er grenseoverskridende, at jeg plukker opp elementer fra både industriell techno og elektro, at jeg leker med uttrykk og assosierer rundt assosiasjoner. I disse dager har jeg gått back to the roots og lar punken og hip hopen lede vei. Sannheten er at jeg er gravalvorlig når jeg lager musikk. Jeg prøver i disse dager å endre på det, blant annet ved å rekruttere litt flere bandmedlemmer. Bandøvinger er min nye fritidssyssel. Mein gott, så gøy det er. Forskjellen på å sitte alene og programmere synther og trommemaskiner til å spille med andre.. Men for å svare på spørsmålet ditt: Jeg lager pop som stort sett er elektronisk, men som jeg vil gjøre mest mulig dynamisk og organisk og fri i tid selv om den er maskinell i sitt utgangspunkt.
Tør vi spørre om du først og fremst er artist eller kvinne? Og har du noen kommentar på kjønnskvotering innen musikk? 

Jeg er både artist og kvinne på samme tid og like glad for begge deler og jeg synes ikke man trenger å kvotere inn kvinner inn I musikken, fordi vi ikke er mangelvare. Mitt slagord innenfor dette minefeltet av en debatt er: Rekruttering, ikke kvotering! Jeg mener det er viktig å begynne tidlig og jobbe aktivt med å rekruttere jenter til musikken, kanskje spesielt til den rytmiske musikken - hva nå enn det er, som om ikke all musikk er rytmisk - men nå snakker jeg selvfølgelig om bands.

Sandra Kolstad er ute med albumet Crux (Trust Me Records) som kan kjøpes via iTunes. På torsdag 15. Desember, altså førstkommende spiller hun på  SUPA i samarbeid med AKKS og TEV.