Vi forsøker å lage musikk et sted mellom Hall & Oates og Armin van Buuren.

“I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked (…)”. Vel, kanskje ikke helt. Men legger man godviljen til, kunne det ha vært Honeytraps som Ginsberg snakket om. Bandet, som nylig ble kåret til en av vinnerne av Hoveslaget 2012, er nemlig ikke av det bluferdige slaget, og legger ikke noe i mellom når de får muligheten til å kle av seg – og deg. I sommer kan det være at Honeytraps spiller så bra på Hovefestivalen at publikum går derifra kliss nakne.

Først og fremst, gratulerer! Honeytraps er en av vinnerne av Hoveslaget 2012. Kommer konserten på Hove til å være like preget av bar overkropp og liggende gitarjamming som foregående konserter?

– Takk for det! Vi gleder oss fælt, og har planer om å ha det skikkelig gøy. Og blir det skikkelig gøy kan det fort innebære baris og annen utagering, men det gjenstår selvsagt å se. Blir det god nok stemning pleier folk å kle av seg. 

God stemning er proporsjonalt med mye nakenhet på deres konserter, altså?

– Det er utvilsomt en sammenheng mellom mengden god stemning og mengden nakenhet sånn generelt. Jo bedre folk har det, jo mer kler de av seg. Og vi pleier å ha det veldig bra når vi spiller konserter. Iblant har også andre det bra. 

Alle medlemmene i Honeytraps er på en eller annen måte tilknyttet det Oslo-baserte labelet Spoon Train som i all hovedsak gir ut indierock. Med Honeytraps føles det ut som om dere flørter mer med den sounden Spoon Train i utgangspunktet lefler med, jamfør bruken av bongotrommer og deres egen beskrivelse av Honeytraps som “dansegulvsindie”. La meg koke det ned til et spørsmål: Fungerer Honeytraps som en ventil hvor dere kan lufte alt dere ellers ikke får arbeidet med?

– Det er sant. Alle medlemmene i Honeytraps var i sin tid med å starte Spoon Train som en lekegrind for å jobbe med musikk for fem år siden, da vi var unge og naive. Nå har vi blitt gamle og kyniske, og bruker derfor Honeytraps som et skamløst selvpromoteringsprosjekt for å bryte ut av rammene i våre dørgende kjedelige liv, slik du veldig snilt formulerer det. 

Så dere har byttet ut naivistisk idealisme med å kalle en spade for en spade! Fungerer det? Får Honeytraps pult? 

– Mye mer enn før! Hjelper å slutte å være ung og naiv. 

Jeg ser dere blant annet nevner John Farnham (australsk pop-idol fra hine hårde dager, red. anm.) som en av inspirasjonskildene deres på Honeytraps’ Urørt-side. Hva i all verden kan man høre av John Farnham i deres musikk?

– Det må sies at den referanselista er litt i tynneste laget i forhold til hva man kan høre i musikken vår. Vi satte opp John Farnham fordi det vi kanskje har aller mest lyst til i livet, er å holde rundt hverandre mens vi hopper og ropesynger refrenget på “You're The Voice”, som antakeligvis er verdens beste låt. 

Den er urovekkende tynn! Kan dere ikke utbrodere hvordan dere høres ut til de leserne som ikke enda har fått gleden av å stifte bekjentskap med Honeytraps?

– Vel, musikken har blitt beskrevet som “popmusikk med én fot på yachtdekket og én på dansegulvet”, og det må kunne sies å være relativt presist. Om dagen forsøker vi å lage musikk et sted mellom Hall & Oates og Armin van Buuren. Mye sommer, mye party!

Helt på tampen, hva er det sprøeste Honeytraps har opplevd på turné?

– Da vi av alle steder skulle spille i Mo i Rana i mars hadde vi leid en urgammel Ford Transit hos historiens mest dodgy bilutleiefirma. Bilen holdt til Mosjøen, en drøy time unna Mo i Rana, hvor den knelte fullstendig på en bensinstasjon. Vi vurderte å la bilen stå og forsøke å få med alt utstyret på toget til Oslo. Plutselig stoppet et knippe lokale rånere i grønnlakkerte Volvoer for å sjekke dette spetakkelet av en bil vi kjørte. Ut av den ene Volvoen kom han fyrenut, med blå joggedress, øyenbrynspiercing, gullkjede og et enormt sugemerke på halsen. Det viste seg at han var bilmekaniker og han fant fort ut at tenninga var ødelagt. Han rev ut alle kablene av tenninga, kobla et par av dem sammen og dytta de inntil en tredje. “Vroooom” låt det og vi kjørte til Mo i Rana, spilte, og gav oss deretter ut på de 970 kilometerne tilbake til Oslo med løse kabler under rattet som det tidvis gnistra av. Sånn har det blitt. 

Honeytraps spiller på Hovefestivalen (P3-scenen) 25. juni.

www.nrk.no/urort/artist/honeytraps