“You gotta hear this song, it’ll change your life, I swear”, Natalie Portman skryter av The Shins i filmen Garden State.
The Shins fra Albuquerque (New Mexico) lager pop med vekt på selve låten. Hovedmannen, James Mercer, kan omtales som en håndverker i tradisjonen fra Burt Bacharach til Ray Davies (the Kinks) til Andy Partridge (XTC). Hans karriere startet i bandet Flake Music, som etter ni år og én utgivelse skiftet navn til The Shins. Bandets debut Oh, Inverted World fra 2001 er et kløktig sammensatt popalbum som fremdeles bobler med sin særegne friskhet. Platen representerte også et steg ut av det dystre og introverte som preget mange av utgivelsene bandets label (Subpop) sto for i løpet av nittitallet.
Da var The Shins mer opptatt av å dyrke solsiden. På alle deres album er det melodiene som utgjør navet. De spiller åpent på lytterens gjenkjennelse, som jo kan kalles kjernen i all pop. Joda, det finnes også rom for andre stemninger, eksempelvis en teint av melankoli, men hos Mercer & Co. er den alltid utmålt i små, bittersøte doser. Siden oppstarten har bandet vært gjennom en total ommøblering, der samtlige originalmedlemmer – med unntak av konstanten som er Mercer – er byttet ut. Men mer kvalitetssikring trenger man da heller ikke.
Det vil si, du trenger jo kuratoren som er NATT&DAG. Med sine melodiske nyanser, delikate harmonier og smittsomme refreng er The Shins kanskje vår tids fremste i sin kategori, men det kan likevel være fordelaktig å nærme seg diskografien deres med connoisseurens blikk: Hvordan skille det sublime fra det fremragende og det som bare er … bra? Bli med, NATT&DAG loser deg gjennom solskinnet.
Oh, Inverted World (2001)
Vurdering 6
Selv om Flake Music hadde eksistert i flere år, kom The Shins debutsuksess likevel noe bardust – på alle parter. Oh, Inverted World setter, ikke minst for bandet selv, en uforutsett høy musikalsk standard. Albumet introduserer en sound alle deres påfølgende album hviler på: Britisk 60-talls poptradisjon, småskjelvende gitarlinjer (“college-rock”), synth og stramme – nesten uhyggelig fengende – refreng. Det er dessuten vanskelig å unnslippe referanser til Brian Wilson og Beach Boys, som alltid synes å hjemsøke pop av dette kaliberet. En annen karakteristikk er James Mercers uvanlig lyse stemme. Falsetten er en signatur som Mercer elegant, og ofte overraskende, modulerer rundt melodien. På debutens åpningsspor, “Caring is Creepy”, gjøres eksempelvis en vanlig låtstruktur om til smektende øresnop på grunn av det lekende toneleiet.
Oh, Inverted World har noe deilig, litt utflytende over seg. Flere låter er belagt med ekko som slører til det mest umiddelbare. Lydbildet får en dempet psykedelisk kvalitet som det er vanskelig å plassere, men som gjør opplevelsen av modning i lytterens øre desto sterkere. I en scene i filmen Garden State sier Natalie Portman: “You gotta hear this song, it’ll change your life, I swear”, idet hun setter et par gigantiske øreklokker på motspiller Zach Braff. Låta heter “New Slang”. Scenens litt forserte “indie”-inderlighet til side, er det uansett en utsøkt melodi som varmer opp tilværelsen de snaue fire minuttene den varer. Oh, Inverted World er for mange The Shins beste album.
Chutes Too Narrow (2003)
Vurdering 6
Oh, Inverted Worlds klareste konkurrent som det sterkeste kortet i katalogen, er Chutes Too Narrow. Albumet bygger videre på fundamentet av klassisk gitarpop, men har et tydeligere og mer distingvert lydbilde. Gitarlinjene er preget av hooks og kontante melodimønstre. Albumet er mindre innhyllet i den duse varmen fra debuten og fremstår mer nakent; åpent for Mercers eklektiske innfall. Stilvariasjon er et betegnende stikkord. “Turn a Square” er nesten renheklet Kinks med et r&b-kick i bunnen. “Saint Simon” høres som en vital Elvis Costello. “Gone for Good” er country plassert et sted mellom The Flying Burrito Brothers og Buffalo Springfield. “You want to fight for this love/but honey you cannot wrestle a dove”, synger Mercer på samme låt. Tekstmessig baler Chutes Too Narrow med generell usikkerhet og nervøse betraktninger om verden og relasjoner. “Fighting in a Sack” er eksempel på et rush av en slik rastløs energi.
Arrangementene er oppfinnsomme, og overrasker med krumspring. All stilvariasjon til tross er det Mercers låtskrivertalent som mest tydelig står frem. Med Chutes Too Narrow befestet bandet sin status i gitarpopens elite.
Wincing the Night Away (2007)
Vurdering 4
Fire år etter Chutes Too Narrow kom Wincing the Night Away, som altså hadde gedigne sko å fylle. Klarte den det? Vel, mye av formelen repeteres. Standardbesetetningen gitar, vokal, synth og trommer består. Men på grunn av noen vesentlige mangler punkteres den eksalterte følelsen som The Shins inngir på sitt beste. Hvorfor? En grunn kan være albumets helt renskårne – kanskje i overkant klare – lydbilde. Elementene blir stående litt for alene og mister derfor muligheten for interessante samspill. En annen grunn er hvordan arrangementene på Wincing the Night Away er mer svevende, der de tidligere var presise og intrikate. Flere av låtene tar rett og slett ikke av fra rullebanen. Basisen, den harmoniske rammen og de overraskende melodiøse skiftene, mangler. Riktignok starter albumet godt. “Sleeping Lessons” har et delikat synth-tema som veves inn i Mercers høythengende vokal. “Turn on me” har også en etterlengtet punch, men for det meste høres store deler av Wincing the Night Away flatt og konvensjonelt ut. En skive uten nok spenst og oppdrift.
Port of Tomorrow (2012)
Vurdering 4
I tiden mellom Wincing the Night Away og Port of Morrow la Mercer bort The Shins og gikk i studio med produsent og dj Danger Mouse. Som Broken Bells gav de ut ett album og én EP med dreining mot et elektronisk lydbilde. Samarbeidet hadde blandet mottagelse, og kanskje ble den lunkne suksessen et signal om å bevege seg videre. Uansett bestemte Mercer seg for å børste støvet av The Shins etter fem års stillhet. Port of Morrow er gitt ut på hans eget label “Aural Apothecary”, og må kalles et løft. Særlig “Simple Song”, “September” og “For a Fool” restituerer inntrykket av pop-håndverkeren. Samtidig fungerer noe av det ambisiøse overbygget fra forrige plate med bedre resultat her. Synth-lydene er utfyllende, men også selvstendige stemningsskapere. Et godt eksempel er det overraskende og mørke sistesporet “Port of Morrow”, der Mercer nærmer seg sirenesangen til Beth Gibbons fra Portishead.
Likevel er heller ikke Port of Morrow The Shins på sitt mest givende. Noen låter virker spenningsløse og forstyrres av partier – enten det er et gitartema eller melodioverganger – helt blottet for noen utstaket kurs. Andre ting blir for lettvint: “It’s only Life” kan få deg til å slå hånden mot pannen bare av tittelen. Ujevnheten hemmer derfor potensialet til Port of Morrow som en helhetlig lytteopplevelse.
The Shins spiller på Hovescenen onsdag 27. juni. www.theshins.com
