Dag tre på Hovefestivalen 2012 er over. Her er det vi fikk med oss!

Real Estate

Todimensjonalt

Real Estate hadde ingen takknemlig oppgave på torsdagen på Hove. De skulle konkurrere mot Wiz Khalifa om publikum, de skulle overbevise Hove-Torsdagen om at det var rom for indierock og ikke bare wobble wobble og OG's, og de skulle overføre sitt lett skimrende lydbilde fra plate til en festivalkonsert. Etter en lovende åpning, blir det raskt tydelig at det sterkeste kortet Real Estate har, en slags solvasket sjarm, ikke er i kortstokken foran en halvfull Teltscene. Gitarene klinger ikke like fint, harmoniene sitter ikke helt, en døsighet senker seg. Det sier litt når det mest interessante poenget med denne konserten er at Real Estate trolig ville fyllt Teltscenen for tre til fire år siden, men i stedet spiller for et glissent publikum. Indierockerne har forlatt Hovefestivalen.

(Torsdag 20.30 på Teltscenen)

Wiz Khalifa

Langt igjen

Konserten med Snoop Dogg på samme scene rett etter Wiz Khalifa gikk av demonstrerte virkelig hvorfor Wiz har et stykke igjen fra å nå den samme statusen som Snoop. Mens Doggen kan plukke heftig fra myk rap, hard rap, house, Katy Perry-låter og mye annet snadder, blir Khalifa stående og kjøre et statisk løp, kun hjulpet av et repeterende tromme- og basskomp med minimal bruk av sampler. For å understreke problemet blir Wiz stående ved et mikrofonstativ i stedet for å bevege seg rundt på scenen, et merkelig valg når energien i stemmen hans ikke er god nok alene til å holde crowden gående hele veien. Redder seg inn på gamle mixtapelåter og noen nye hits, men det er fortsatt et godt stykke igjen før Wiz Khalifa er helt der oppe med de største stjernene.

(Torsdag 20.30 på Hovedscenen)

Snoop Dogg

Snooooooooooooouuuoop

Det er noe med selve personen Snoop som bare gjør at folk koser seg. Sceneshowet er så banalt som det kan være. Noen hype-menn, et gigantisk backdrop med bilde av Snoop og en mann i hundekostyme som rusler rundt med en gigantisk joint som kunne brettes ut til en gigantisk penis (HVORFOR hadde ikke denne fyrverkeri i seg?). Det kan ikke bli ordentlig dårlig, og når Snoop har en endeløs rekke hits å plukke fra kan det i hvertfall ikke bli ordentlig dårlig. Det geniale med Snoop rent musikalsk er at han takket være en lang karriere kan variere lydbilde fra låt til låt. Alt fra gamle klassikere som  "Who Am I (What's My Name)?", til house-versjonen av “Sweat” og mer aggressive ting som en lekker utført coverversjon av House of Pain sin klassiker “Jump Around”. Når Snoop rett etterpå drar på med monsterhiten "Drop It Like It's Hot", er kvelden nesten komplett. Mangler bare noen ekstranumre som aldri kom.

(Torsdag 22.30 på Hovedscenen)

Maya Jane Coles

Dypt i skogen

Årets fulleste flekk fikk se én ung engelsk dame på sitt aller dypeste. Befriende etter et miserabelt set av Toro Y Moi som duret igjennom noen obligatoriske Motor City Drum Ensemble-låter med venstrehåndsmiksing, men Maya Jane begrave litt seg selv i all sin dyphet. Fra start var det rett på med stentung tech-house og deep house. Fett nok i en kjellergig, men på festival blir det litt for distansert fra publikum.

(Torsdag 24.00 på Flekken)