Slottsfjell er over! Her kan du gjenoppleve noen av de viktigste øyeblikkene.

Tortoise

Jazzhjørnet

Akkurat i det monsunregnet ga seg over Slottsfjell og solen tittet frem begynte varme Moog-Toner og komplekse melodier å bre seg utover fra Kastellscenen. Tortoise har i over 20 år laget instrumentell musikk av beste sort, og det var ingen tvil om at det var et selvsikkert og samspilt band som gikk på scenen. Skiftende tidstrukturer, jazz-aktige partier og selv kompleks dobbeltromming satt perfekt. Det som i hovedsak skiller Tortoise fra band som utforsker samme lydtype, som australske The Necks og kanadiske Do Make Say Think, er at de spiller relativt upbeat - langt mer passende for en festival. Bandet toucher dessverre innom heismusikk i enkelte partier, men heldigvis rufser de til musikken tilstrekkelig slik at den ikke blir for platt. En viktig booking på en ellers ganske safe dag.

(Fredag 16.45 på Kastellscenen)

Wolfmother

Hårete

Det er vanskelig å si hvorfor Wolfmother slo så voldsomt igjennom som de gjorde noen år tilbake. Kanskje var det nettopp det at de ikke prøvde overhodet å tilføre noe nytt til rocken, i stedet gikk de for 100% blåkopi av gamle storheter som Black Sabbath og Led Zeppelin, gjort på en så gjennomført måte at det er umulig at ikke tankene vandrer bakover i tid. Live gjør de akkurat det samme. Tunge gitarriff blir etterfulgt av tunge gitarriff, noen av de genialt fengende, som på hiten “Woman”, noen av de heller intetsigende, men aldri virkelig dårlig. Problemet er at Wolfmother virkelig kun har ett kort å spille på: ett gigantisk sort ess som de klapser i trynet ditt hvert tredje minutt. Dessverre blir det med det ene kortet, og når retroglowen forsvinner er det veldig lett å kjede seg i løpet av konserten. Bedre blir det ikke av at vokalist Andrew Stockdale prøver seg på en endeløs rekke av dårlige Norway-puns og ikke lever opp til sine inspirasjonskilder når det gjelder scenetilstedeværelse. Med mindre Wolfmother varter opp med ti låter av "Woman"-kvalitet på neste album, er det vanskelig å se for at dette bandet har en stor fremtid foran seg.

(Fredag 20.00 på Kongescenen)

120 Days

Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone

Det er en synd og en skam at dette bandet gir seg - for det er først nå de begynner å bli virkelig gode, og i motsetning til slik situasjonen er for 90% av bandene som spiller på Slottsfjell 2012, så er det de nye låtene som fungerer aller best live. Mens de gamle sporene fra tiden rundt det selvtittulerte førstealbumet fra 2006 blir litt for bundet opp til småirriterende hakkete trommemaskinkomp når de spilles live, føles låtene fra fjorårets 120 Days II friskere og mer dynamiske ut, som om krautrocken og housen virkelig har fusjonert, i stedet for å bare være på vei til å fusjonere. Det hadde ikke gjort meg noen verdens ting om Sunkissed hadde pågått en drøy time ekstra. Blir det reunion på Slottsfjell i 2032 skal jeg være der. Det må du også love å være.

(Fredag 21.00 på Kastellscenen)

New Order 

På rutinen

Ser du tilbake på hva New Order har gjort som band er det lett å få følelsen av at de kun ved noen få anledninger har klart å leve opp til den kvalitetsstandaren til de satte som Joy Division. De sitter igjen med en over 30 år lang karriere uten å ha laget en skikkelig klassiker av et album, og det virker som det erger vokalist Bernard Sumner litt at han må dra frem New Order sine aller største hits, som fantastiske “Blue Monday” og “Temptation”, sammen med Joy Division-klassikerne “Transmission” og “Love Will Tear Us Apart” (som dessverre manglet det lille ekstra) for å virkelig fange oppmerksomheten til et variert publikum. Resten av konserten smådanser Sumner rundt på scenen mens hans New Order pløyer seg igjennom kjent og kjært på en blodfattig måte. Bedre blir det når han legger fra seg gitaren og de mer dansevennlige sporene kommer frem, som på en spennende versjon av Joy Divisions “Isolation” og en overraskende bra “586”. Dessverre blir det for mye katalogfyll mellom godbitene, et prov på at New Order ikke sitter inne med bare kvalitetslåter. Vi blir servert forferdelige “The Perfect Kiss“, med desperate forsøk fra Sumner på å høres ut som en forelsket 14-åring. Brutalt, men etter “Blue Monday” er heldigvis alt vondt glemt. Nesten.

(Lørdag 21.30 på Kongescenen)

Midnattskonsert: Nils Petter Molvær

Trøbbel i tårnet, troll i trompeten

Det burde vært konserten med en lang og seig oppbygning som virkelig satte stemningen, men innen folk hadde haltet seg opp fra New Order var Molvær allerede i gang med ett Supersilent-esque kakafoniparti (med dertilpassende trompetroping) som etterlot seg en slagmark av skremte barnefamilier og OBOS-medlemmer. Resten av konserten brukes på å hente seg inn igjen, men publikum er allerede på vei ned til sentrum for en nightcap, og da hjelper det ikke at det står tre ekstremt dyktige musikere på scenen.