Overskridelsen begynner med innesperringen. Eksilet som kreativt arnested.

I 1976 var David Bowie 29 år. Han hadde sett det meste, og var nedslått på vegne av den anglosaksiske kulturen. Den var blitt trangsynt og isolert, mente han. Den var ved veis ende; det var ikke mer å utforske. I forlengelsen av Ziggy Stardust sitt endelikt, tok han like godt farvel med hele kulturen. “Jeg er av samme oppfatning som Günter Grass”, sa han. “Nemlig at Berlin befinner seg i sentrum av alt som skjer og alt som kommer til å skje i Europa de nærmeste årene”. Så han pakket kofferten og dro. Til Berlin.

INN I EN sparsommelig leilighet i Hauptstrasse 155 tok han med seg tre andre. Sin sønn på fem år, Coco Schwab, som den dag i dag er hans personlige assistent, og en viss Iggy Pop. Allerede etablert som en rockens waste case hadde han benyttet tiden siden Stooges velmaktsdager til nada, hvis du da ikke teller innleggelser ved psykiatriske institusjoner.

Og det sto ikke stort bedre til med far sjøl. I løpet av de to siste årene hadde Bowie utviklet et usunt kosthold utelukkende bestående av kokain og paprika (!). Det virket i det hele tatt som et hasardiøst prosjekt; kollektivet fra helvete. Dette kom til å gå skikkelig Christiane F-ræva. Så hvordan gikk det?

Vel, ikke så verst.

ETT ÅR SENERE – gjennom en kreativ forløsning som nærmest savner sidestykke i historien – hadde Bowie og Iggy rukket å slippe fire klassikere: Low, The Idiot, Lust for Life og “Heroes”. Alle sammen gitt ut i løpet av knappe tolv måneder.

Den engelske musikkskribenten Thomas Jerome Seabrook gjør i boka Bowie in Berlin det hittil mest ambisiøse forsøket på å dokumentere denne høysommeren – i den grad det er god metafor. Vest-Berlin var på denne tiden en vever og inneklemt enklave i Øst-Tyskland – som igjen levde på Sovjetveldets nåde. Kanskje ikke så overraskende: musikken er mest av alt mørk, dyster, kald og fremmedgjort. Som Bowie sa: “Berlin er et sted det er vanskelig å skille mellom spøkelser og levende”.

Den magre og uthulte thin white duke hadde med andre ord kommet hjem. Som han sa: “Helt siden tenårene har jeg vært besatt av de angstridderske og utleverende ekspresjonistene som gjorde Berlin til sitt sanatorium”.

Hauptstrasse 155 ligger i Schöneberg, en bydel langt – nuvel, alt er relativt innenfor muren – fra sentrum. Når de skulle komme seg rundt, tok derfor Iggy og Bowie sykkelen (!) fatt. Skakke og skrinne sjanglet de hele veien ned til sitt favorittmuseum, Brücke Museum, i motsatt ende av byen – i byborgerskapets Berlin. Det må ha vært litt av et syn. Look at those cavemen go. Men når de parkerte syklene var de hjemme. Brücke var navnet på de tyske ekspresjonistene som slo seg sammen og flyttet til Berlin i 1905. Her, på Brücke Museum, slo det igjen gnister. Her ble den tyske ekspresjonismen fortært, fortolket og innvidd i låtskriverduoens repertoar.

ELLERS GIKK inspirasjonen som en ping pong-ball mellom Iggy og Bowie. Bowies innflytelse på Iggy er velkjent, men utbyttet gikk like mye andre veien. Tekstene på “Heroes” er alle skrevet in a frency – hurtig, planløst og ufiltrert, akkurat slik Iggy og ekspresjonistmalerne jobbet. Som Bowie sa i et intervju fra 1976: “Berlin has the strange ability to make you write only the important things – anything else you don’t mention”.

Gutsen til Iggy spillet over på Bowie (noe han trengte); og Bowies kunstferdighet gikk andre veien (noe Iggy trengte). Og over dem begge forbarmet Berlins klaustrofobi seg. Byens status som frisone og kunstnerisk grue har vedvart helt siden. U2 gjorde noe tilsvarende med Achtung Baby – deres desidert fineste time (“One” ble angivelig skrevet i studio i løpet av en halvtime – en arbeidsmetode Iggy villa applaudert); og Norges mest bejublede forfatter, Dag Solstad, har søkt eksil i den tyske hovedstaden for lengst.

Ulikt andre europeiske storbyer har Berlin beholdt et snev av anti-konsumisme og opprør; storkapitalen og renoveringsarbeiderne har liksom aldri riktig inntatt byen. I stedet kan byen skilte med svære rivningstomter (Berlin må være den eneste hovedstaden i Europa som ikke føles mett – i betydningen fylt til randen) og billige leiligheter. Forfalne, ja vel, men bohemer og kunstnere har vel aldri brydd seg om det.

Berlin er metropolen med best romfølelse. Kanskje derfor blir den stadig et hjem-substitutt for de som aldri riktig føler seg hjemme.

“JEG VAR I slutten av 50-årene, ja, jeg nærmet meg sterkt 60, da jeg lot meg innskrive i Berlin”, skriver den fiktive Dag Solstad, forfatterfortelleren i hans egen roman 16.07.41. Claes Otto Gedde, hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens En lang natt på jorden er ute i samme ærend. Han reiser til  Berlin på jakt etter “ensomheten, flukten, tilbaketrekningen”, “for å sove, for å gå i hi …”. I stedet viser det seg å bli virksomme og animerte dager.

Akkurat det samme som skjedde med Bowie og Iggy. De kom kanskje for å kvitte seg med dårlige vaner og langsomt bygge seg opp igjen, men i stedet snublet de inn i en raptus av kreativ overdrive. Der, rett ved muren, på kanten, snublet de sammen i et velsignet partnerskap. Eller som Bowie selv sier det i “Heroes”:

“I, I can remember / Standing, by the Wall / And the guns shot above our heads / And we kissed as though nothing could fall (…)”

Thomas Jerome Seabrooks Bowie in Berlin (Jawbone) kan kjøpes der du får tak i bra bøker.