I arbeidet med A Killer For That Ache fant 24 år gamle Hilde Marie Kjersem ut at hun ikke klarer å skrive personling, at hun er livredd for Thomas Talseth og at hun synes musikksmaken til Mark Kramer er ræva.

Det har vært stille rundt de tidligere utgivelsene dine, men unge norske kvinnelige anmeldere gikk av skaftet etter By:Larm konserten din i vinter. Hva skjedde?

– Jeg vet ikke. Jeg blir ganske sjenert når jeg spiller live og sier helt feil ting og framstår litt som en idiot. Kanskje konserten ble tatt imot så bra av anmelderne fordi jeg ikke var haussa opp før konserten, men publikum og anmelderne gikk dit uten å vite hva de skulle få? I den forbindelse må det vel sies at jeg er mest redd for Thomas Talseth. Rundt By:larm hadde jeg en intervjuavtale med Talseth, som i månedene før hadde haussa opp Ida Maria og gjort henne til rikskjendis. Midt i intervjuet fortalte han meg at "alle de unge journalistene skal bare snakke om Ida Maria. Musikken hennes er jo glemt etter at du har hørt det en gang, men nå skal alle kaste seg på bølgen". Det står det ikke respekt av!

Det er da et stykke fra Ida Maria til deg, for å si det pent. Musikken din går ikke rett i trynet, liksom?

– Det gjør den nok ikke. Jeg tror jeg sliter med å for eksempel skrive om ting som handler om meg selv. Jeg klarer ikke skrive om ting som gjør meg selv flau, og jeg synes det er vanskelig å skrive om for eksempel kjærlighet. Og særlig lykkelig kjærlighet. Jeg skrev nettopp min første kjærlighetssang.

Men du er jo musikkhøyskoleflinkis? Lærer man ikke sånt der?

– Da jeg gikk på musikkhøyskolen var jeg veldig opptatt av hva man må like og hva man ikke kan like og hvilke skiver andre sa var viktige og sånn. Jeg husker jeg skulle gi ut debutskiva til det første bandet mitt og jeg satt og skrev musikk og tenkte "nei ... dette partiet kan du ikke bruke, det er for enkelt". Jeg prøvde veldig å skrive det som tilhørte sjangeren. Nå har jeg skjønt at akkurat det ikke spiller noen rolle. Jeg var litt redd for hvordan jazzmiljøet skulle ta meg imot i og med at jeg har gjort såpass mye pop som jeg har gjort..

Pop og pop, fru blom. Når man hører på musikken din, og kanskje særlig sisteskiva, er det nesten så man drar frem det klassiske midt-nittitalls-begrepet "eklektisk". Er det en jazzforbannelse, det der?

– At det er variert er jeg enig i. Men for meg har det vært en rød tråd hele veien. Selvom det slår meg i ettertid at det kanskje ikke er like åpenbart for den som hører skiva. Bredden viser vel at jeg har hatt masse stormer inni meg. Samtidig synes jeg at jeg har et særegent uttrykk, men at uttrykket tar mange former. Jeg håper jo det ikke høres ut som en kakafoni, liksom.

På forhånd løp ryktene om at tidligere Butthole Surfers- medlem og produsent Mark Kramer skulle produsere skiva, men han står ikke kreditert som produsent?

– Han er sikkert en flink produsent, men . Han kom en god del timer etter alle andre i studio uten en ordentlig innspillingsplan. I tillegg satt han mye på internett, og han hadde nok et løsere forhold til skiva enn jeg hadde. I tillegg hadde vi veldig forskjellige referanser. Han var stuck i et annet tiår enn meg. Han var veldig opptatt av den grunge-indie-greia, og det er ikke jeg på noen måte. Det hadde blitt mye mer kantete hvis han hadde produsert skiva, så derfor endte jeg med å gjøre det selv. Tror det hadde blitt verdiløst og hakkete, hvis ikke.

Med Kramer bak spakene hadde du endt opp med en Ida Maria-skive, typ?

– Ja ... du kan jo si det sånn.