Voss er ikke bare kjent for smalahove og vossafår. Hver sommer trekker ekstremsportsentusiaster til byen for å delta på Ekstremsportveko. Der er det klart for en masse vågale stunts, men så snart fallskjermene er pakket fint på plass, er det også klart for fest og konserter! Arrangørene lover folkefest og jubel i gatene. Ey!  A Tribe Called Quests Q-Tip tar turen fra USA for å skape liv sammen med blant andre Immortal Technique, Studio Live og Joddski, Årabrot og Name. Bergen er godt representert med Datarock, Fjorden Baby! og KAKKMADDAFAKKA. Og selv om KAKK – som man ganske enkelt kan si – har gått litt lei av Bergen, planlegger likevel brødrene Axel og Pål Vindenes, Jonas Nilsen, Stian Sævig og Kristoffer Van Der Pas å ta Voss med storm i kveld. Vi møtte guttene for å varme opp til ukas folkefest.

Hva er egentlig greien med KAKKMADDAFAKKA? Det virker nesten som at det er en helt egen verden med Kakkmaddachoire, The Blowjobbers. Alt.
Jonas: Det er jo faen meg en egen verden. En kabaret.
Kristoffer: En verden med drøyt store splittelser.
Axel: Sånn jeg ser det, er vi bare noen kompiser som vil ha det gøy sammen.
Jonas: Vi ble jo bestisser etter bare en dag. Da sov jeg hos Axel.
Axel: Aah… The summer of 2004.

Musikken deres kan vel ikke settes inn i enklar sjanger. Albumet dere gav ut i 2007 – Down To Earth – fikk jo juling for dette i flere anmeldelser, samtidig som det kanskje nettopp er denne musikalske galskapen som fenger publikum. Dere er jo kjent for deres nærmest legendariske liveshow. Hva skjer?
Jonas: Det går jo ikke an å spille inn en feeling. Det har vi prøvd, men det har aldri funket.
Axel: Og kritikerne liker jo ikke nødvendigvis det samme som publikum. Folk vil jo ha Alexander Rybak og Bjørn Hellfuck.
Kristoffer: Men vi er vel enig i at vi ikke er fornøyd med det albumet.

Og hvordan skal dere gjøre det bedre neste gang?
Axel: Vi har en idé, da.

Jasså?
Axel: Vi skal skru lyden sånn at vi får den samme lyden på alle instrumentene, og det blir mer gjennomført. Når lyden er den samme kan vi lage både reggae, disco, hip hop. What ever. Vi har jo likevel den røde tråden.

Som dere kanskje manglet sist?
Stian: Mhm. Vi lærer av feilene våre.

Hva inspirerer dere?
Jonas: Bill Evans.
Pål: Techno.
Axel: Eminems nye skive.
Kristoffer: En hau nye trommiser.
Axel: … Sting.
Stian: Hm.
Jonas: Si Jan Eggum, da!
Axel: … The Police.
Stian: Jan Eggum.
Jonas: Han er i hjertet.
Stian: Men jeg prøver ikke å være han, da!

Dere er tydeligvis en gjeng sammensatt av veldig forskjellige sjeler og bakgrunner?
Axel: Men det er det som er hemmeligheten.

Hemmeligheten?
Axel: Asså, det er derfor vi lager den musikken vi lager. Vi gjør noe helt særegent, fordi her har ingen vetorett.
Jonas: Hvis man satt seg ned og hørte gjennom hele forrige skive, låt for låt, vil man kunne si at “dette er typisk Axel” eller “dette er typisk Pål”. Men sånn er det i alle jæla gode band. Og så må man bare pøse på og spille som man er jæla gud. Vårt største mål er jo å få folk til å slå seg helt løs til musikken vår.

I fjor var jo det store målet deres å spille utenfor Norge. Hva er målene for 2009?
Axel: Vi vil fortsette utenfor Norge. Det er ikke lenger noen poeng å ta toget til Oslo, liksom. Etter å ha spilt i Namsos to ganger, tenkte jeg: “Er det dette jeg vil?” Greit nok at Erik & Kriss, D.D.E. og BigBang gidder, men jeg vil gi mitt talent til flere.
Kristoffer: Men det er jo stas der ute.
Axel: Jeg kjenner ingen sug etter å spille i Namsos igjen…
Jonas: Det var jo fett, da.

Hva kan publikum vente seg på Voss?
Pål: Det blir alltid fest på Voss.
Axel: Vi spiller alltid bra på store scener. Eller. Vi har det alltid bra på store scener.
Jonas: Jeg blir helt med!
Axel: Og vossingene er de beste. Og det var jo på Voss vi traff Guri Solberg for første gang.

Å? Noen hemmeligheter å fortelle om henne?
Jonas: Nei.
Pål: Jo. Jeg er favorittcellisten hennes. Det har hun sagt…
Axel: Og hun er jææævlig gravid.