–Jeg føler på en måte at jeg lager folkemusikk for de døde. Mye handler om—og er—samtaler med døde, men det er melodiøst også.

Jenny Hval, bedre kjent som Rockettothesky snakker om sitt andre album, Medea, som blir å finne i butikkene i midten av oktober. Plata tar utgangspunkt i en tenkt dialog med kvinneskikkelsen Medea fra den greske tragedien ved samme navn. En både sterk og merkelig kvinnekarakter som i hevngjerrighet ender med å ta livet av kvinnen hennes mann har forlatt henne for. Vi snakker altså ikke særlig lystig pop, verken tekstlig eller musikalsk.

Goth'er seg.
Det musikalske uttrykket i ”Medea” er et steg på siden av det alternative poputtrykket vi ble kjent med på debutplaten To Sing You Apple Trees, og nærmer seg det gotiske med et snev  av minimalistisk samtidsmusikk.Tenk Dead Can Dance, Current 93, Cocteau Twins og Meredith Monk, snarere enn Bat for Lashes, The Associates eller Saint Etienne.

–Jeg har alltid vært glad i og opptatt av bøker. Da jeg var yngre søkte jeg hele tiden et uttrykk som var litterært. Jeg prøvde å lese fantasy, som jo hadde en helt annen verden ved seg, men det fungerte ikke for meg. I den gotiske musikken derimot, fant jeg både en dramatikk og en litteraritet som jeg hadde savnet i den alternative rocken, forklarer Hval som også har en fortid med gothmusikk i bandet Shellyz Raven.

Dialogisk

Men hvorfor valgte du å ta utgangspunkt i en dialog med Euripides Medea? Det er ikke akkurat …konvensjonelt?

–Det var vel egentlig i underbevisstheten min dette startet. Jeg har jobbet en del med improvisasjon i det siste; improviserte lydbilder og improviserte tekster. I ettertid fant jeg ut at disse samtalene med Medea var en slags tråd i mye av det som jeg tok tak i, forklarer jenta som også i det siste har jobbet med å improvisere frem musikk til dans sammen med Martin Horntveth og dansekompaniet Plire Multi Dance i den kritikerroste danseforestillingen ”ArthroPod”.

Tekstene og musikken som startet som monolog tok raskt form som dialog med en mytisk karakter.

–Jeg liker dialogen fordi du gjennom den kommer nærme andre stemmer. Samtidig er det en indre dialog; et slags forsøk på å forestille seg hva Medea ville tenkt og følt. Rollen inkluderer begge.

Hval har nemlig valgt å være uklar når det er tragediens Medea som taler og når det er det poetiske jeg-et som gir uttrykk for sine egne funderinger og tanker i den sentrale låten ”Call Medea”. Slik er det også gjennomgående i de andre låtene, lettere inspirert av Baudelaire, symbolismen og moderne poesi.

–I stedet for å skrive veldig personlig forsøker jeg å gå i det abstrakte. Jeg prøver å ta ideene i hodet på alvor. Det blir noe annet enn en biografi som jeg vil gi et språk. Men dermed blir det på en måte mer personlig også. Jeg mener at en person er mer enn jeg-et alene. Det kommer frem i møte med andre og er flytende, forteller hun.

–Og jeg mener at det er mye bra som er dagbok-aktig, fortsetter hun.

–Men det må være like personlig i tilnærmingen til musikken, og for meg blir det mer personlig når jeg møter andre stemmer, får motstand, flyter ut. Da kan jeg improvisere, fortsetter hun.

Lite dødsangst

Det som imidlertid er tydelig og klart er at Hval ikke er noe videre redd for døden. Uhyggen og det morbide er gjennomgangstemaer i Medea. En låt er eksempelvis formet som en form for samtale med Werner Herzogs dokumentar-film “Grizzly Man” der hovedkarakteren blir så oppslukt av sin fascinasjon for bjørner (og sin dødsdrift) at han til slutt blir spist opp av en av sine bjørnevenner foran åpent kamera. En annen går inn i Gus Van Sants film “Elephant” som handler om en tenkt skolemassaker på en amerikansk high-school. Andre låttitler som “Song in Blood” og “Mothering Silence” antyder mer av dette makabre eller morbide.

–Jeg tror det blir feil å nærme seg dette som en pop-plate. Mye av plata handler om døden, men døden som noe levende. Både ved at kroppen råtner og blir vert for andre livsformer når man dør, men også i den forstand at man som død kan bli til fiksjon. Alt kan skje.