Slayer tilbake i Oslo. Igjen. Denne gangen foran et forholdsvis glissent Oslo Spektrum der vokalist og bassist Tom Arya omsider klarte å omtale oss som Norge, og ikke Sverige.
Sammen med “likesinnede” som Motorhead, Iron Maiden og Ramones har Slayer sakte, men sikkert transfomert seg til et gobalt monster der selve merkevarenavnet er hinsides større enn deres musikalske bragder. Alle har hørt om Slayer. Alle vet at de er historiens feteste thrash-band. Alle vet hva de synger om og alle kan minst ett luftgitarriff av ypperste klasse. Alle vet at Slayer er verdens råeste liveband. Eller i det minste var verdens råeste liveband.
Slayer i Oslo Spektrum viste et blodtight og rutinert band, akkurat slik vi forventer. Minimalt ble sagt mellom låtene i det trommeslager Dave Lombardo telte opp til den ene infernalske låta etter den andre som om han hadde en brennende illsint rotte trykt opp i ræva. Radarparet Hanneman og King spydde ut en orgie av riff-o-rama, så fantastisk over the top at frysningene fortsatt ikke har lagt seg. Musikalsk sett var det ikke mye å sette klagefingeren på. Men alt ved musikk er ikke musikk, er det vel?
Scenografien var strippet ned til den gode gamle Marshallveggen (36 stykker av dem), beskjedent lysrigg og en skjerm med pinlige animasjoner og mørk skremselspropoganda; Bin Laden, Bush, Adolf Hitler. Sikkert imponerende for nyfreslte kids, men simpelthen bare teit for oss av den eldre garde.
Ved siden av de åpenbare
estetiske problemene har i tillegg Slayer lidd av et rutinepreg de
siste åra, og ikke i positiv forstand. Utrolig nok kan man ta
seg i å kjede seg på en Slayer-konsert. Og selvom
«Disciple» «Cult» og «Jihad»
kanksje ikke var direkte kjedelige i ordets rette forstand, var det
til tider faretruende nære. (Ja, klart de eldre låtene er best.)
For like mye som det er blitt rutine å
gå på Slayer-konsert hvert andre år for eller så
for publikum, virker det som et aldrende band har samme innstilling.
Gitaristene Jeff Hanneman og Kerry King valset sløvt og
bredbeint rundt i koreograferte positurer uten særllig
entusiamse. Riktignok har bandet har aldri trengt noe mer enn det
helvetes registeret de har av kongelåter, men tredje runde med
Reign In Blood fra A til Å begynner å bli en smule
kjedelig. Faktisk.
Misforstå meg rett; Slayer står fortsatt sylstøtt på tronen hva thrash metal angår. Men legendene var langt unna å levere en gig av samme kaliber som Rockefellerkonsertene noen år tilbake. Fett, men forglemmelig, tror jeg vi sier.
