Eagles of Death Metal besøkte Rockefeller bare to dager etter at en annen ironisk rockeklisjeflørt, Danko Jones, sto på samme scene. Det oste av høyt testosteron denne mandagskvelden, i det ølkasting og allmennt bråkete oppførsel satte standarden før Los Angeles kvartetten entret scenen.

Med Eagles of Death Metal er de musikalske likhetene mellom Knut Schreiener og Josh Homme overtydelige. Begge gitarheltene liker å veksle mellom kukrock og mer finslepen softrock, iblandet en stor dose humor. Vi er bønder og rednecks hele gjengen når det kommer til bunnen. Sjelden blir dette klarere enn når harryrock står på programmet på en av Oslos konsertscener. Nordmenn flest er fra landsbygda og liker innerst inne musikken best når den fremføres bredbeint og direkte.

Karakteren Jesse Hughes, lederen av kvartetten Eagles of Death Metal, var for kvelden opptatt av en eneste ting; damer. På den mest indiskree og ublu måten.
”Atmosfæren er fin her. Jeg tror vi kan riste litt pikk”, som han uttrykte midtveis, før han noe senere ble enda mer vulgær. “Nordmenn er de vakreste og mest sexy skapninger på denne planeten, og jeg vil gjerne svømme. Hæ hæ.”
Eagles of Death Metal er den mest løssluppne og humørfylte delen av det musikalske universet til Queens of The Stoneage-sjefen Josh Homme. Denne kvelden ble de også erstattet bak trommene av QotSAs egen trommeslager, Joey Castillo. Det Hollywood/L.A.-strip-skapte rockbaandet slang rett som det var ut tre minutter lange utbrudd av billig, sleazy tekstlinjer og gitardominerte frekkheter. Det musikalske rammeverket er fasinerende klisjefylt og cheazy, men grunnfestet i en god platesamling av 1970-tallsmusikk. For eksempel covret de Stealers Wheel-låten “Stuck in the middle with you"!

Soft rock møtte cock rock, enkelt og greit. Det handlet om 1970-tallsrocken til Cheap Trick, Steely Dan og Kiss, dratt gjennom gitarfilteret til tidligere nevnte Queens of The Stoneage, i “ the ladies version”. Ikke fullt så hardtslående, men betydelig mye mer groovy. Forrige Oslokonsert skal ha vært en sann ekstasetrip. Et overtent band viste ektefølt begeistrelse over sin første utsolgte store konsertscene i Europa, og det i tillegg på en søndag. På mandag bar konserten mer preg av pliktarbeid. Det får vi leve med. Det var likefullt trivelig de 90 minuttene festen varte. De kunne nok kanskje ha spart oss for “Cherry Cola” i to forskjellige versjoner i løpet av noen veldig få minutter. Det ble litt i overkant. Og ja, Jesse, du hadde rett; den var best med hele bandet. Trommene var konsekvent stilt i overkant høyt. Samtidig kunne vi godt ha tenkt oss mer kraft og volum i resten av miksen. Men alt i alt var det en flott måte å tilbringe en mandagskveld i tigerstaden. Om ikke annet kom man fra det svett, underholdt og et par øl mettere.