Smia holder jernet varmt

Den lille perlen på Vålerenga er verdt et besøk.

b
a

Smia er sannsynligvis det beste stedet å ta med en date på her i byen. Den intime, uformelle og rustikke atmosfæren bikker aldri over i det hverdagslige, og du virker svært kunnskapsrik når du tar med deg noen såpass langt utenfor allfarvei. Selv om stedet strengt tatt ligger sentralt plassert midt på idylliske Vålerenga. Du kan ta 37-bussen til Etterstad og nyte trehusbebyggelsen mens du nærmer deg  den gamle, nedlagte smia hvor restauranten holder hus, utelukkende opplyst av levende lys.

Ikke nok med det – det ekstra spennende med Smia er at den er den eneste av Oslos bedre restauranter som utelukkende blir drevet av et team kokker med kun x-kromosomer. Slikt burde selvsagt ikke være noe uvanlig i en ideell verden, men per i dag er skiller det kvinnelige kokketeamet seg ut i en næring som ellers er ganske testosteronfylt.

Når jeg ankommer Smia blir jeg spurt om jeg vil ha noe å drikke mens jeg venter, og takker gledelig ja til litt rosa sprudlevann.  I det lille kjøkkenet er det kun plass til to kokker av gangen, men Smia legger ambisiøst opp til både servere à la carte og ha to menyer med en tre- og en femretters. Valget faller på dagens femretters med vinmeny som ender på ca. 1100 kroner.

Første rett er et lite tygg som lover godt for resten av løpet: røkt tang med trøffelmayo og kål. Retten vitner om et kjøkken som leker seg med mange nye smaker. Første forrett blir høydepunktet på hele middagen. Kveitesashimi med risruller, peanøttsaus og fritert lotusrot treffer perfekt og tvinger virkelig frem fruktigheten til den ørsterrikske rieslingen. Rett nummer to er en blåskjellsuppe med safran som får følge av en kjempegod saison. Øl til blåskjellsuppen var et godt og originalt valg. Hovedretten blir den eneste lille skuffelsen. Jeg blir anbefalt å velge kjøtt fremfor fisk, som viser seg å  være et dårlig valg. Skreien jeg ser på nabobordet ser utsøkt ut, men kjøttretten – entrecôte med okseragu badet i chipotlesaus – holdt ikke øverste nivået. Retten var veldig tung og hadde verken røyksmaken eller stinget man skulle forventet av en saus basert på røkt chili.

Dessert- og ostefatkombinasjonen er imidlertid et spennende og originalt eksperiment: En ostekake med både hvit geitost og roquefort. Det er lett å se for seg at blåskimmelost ville dominere fullstendig, men en gulrotmarmelade balanserer smakene perfekt. Måltidet ble rundet av med en klassisk og veldig teknisk godt utført tiramisu.