Vi kan slakte burgern sjæl, se!

b
a

Hard Rock Café er det nye Panasonic Imax. Stedet hvor alle som ikke bor i Oslo drar når de besøker hovedstaden, før de følger opp besøket med å slenge rasistiske gloser til noen tilfeldige osloboere, og runder av med å fornøyd plukke opp en nigerianer for så ta taxi hjem til det billigste rommet på Plaza.

Jeg skjønner ikke dette stedet og det er greit. Det er mye jeg ikke skjønner og som ikke fyller meg med stress, motløshet og angst av den grunn, som for eksempel ballett eller påskeferie på fjellet. Men det er ikke bare det at jeg ikke skjønner dette stedet, det er noe mer, noe som gjør at jeg vil vekk, så fort som overhodet mulig. Er det all nipsen på veggene, det dårlig gjennomførte forsøket på amerikansk service, klientellet eller musikken? Et potpurri av de siste 50-års topptjue-låter blir spilt over anlegget, mens videoer med artistene spilles på de mange flatskjermene. Hvis du prøver å fortrenge litt av misantropien din, legge den i dvale et sted i underbevisstheten din og krysser fingrene for at den ikke brått og uventet skal gjenoppstå, er ikke Hard Rock et sted å besøke. Ikke bare mister du all tro på menneskeheten, men du føler at sjelen din blir nachspielvoldtatt av en stor glatt multinasjonal Hard Cock, som samtidig raner deg. Dette stedet er ikke tilpasset folk, men ukritiske, lydige og fornøyde forbrukere.

Hvis du på dette tidspunktet begynner å lure på hvorfor denne mat-anmeldelsen allerede har presentert et avsnitt uten at maten er nevnt, er det er fordi maten er ingenting, og da snakker jeg ikke om porsjonene. De er mer enn store nok. Det er smak som mangler. Jeg bestiller S.O.B.-burgeren som visstnok skal ha både chipotlepuré (puré av røkt chili) og hjemmelaget guacamole. Rett skal være rett: av og til kan jeg kjenne et hint av chipotle på noen av bitene, men det ville være en overdrivelse å si at chipotlepuréen satte sitt preg på retten. Det som skulle forestille guacamole var noen små klumper med halvmost umoden avokado, som ser ut som om noen på kjøkkenet, litt halvhjertet, har prøvd å mose den med en gaffel. Selve burgeren smaker ingenting, knapt nok kjøttdeig. Takk gud for at jeg i det minste har spurt om å få den rare. Det eneste jeg kan forestille som mindre spennende enn burgeren foran meg, er om den i tillegg til å være smakløs også skulle vært tørrstekt.

Hva koster så 285 gram med smakløst kjøtt på Hard Rock? To hundre spenn. Det er det jeg må punge ut for den kjedeligste burgeren jeg kan huske å ha trykket ned i gapet mitt, noensinne. Det tilsvarer ca to burgere på Illegal, og hver av dem vil være 25 ganger bedre enn denne.

Alt på Hard Rock Café er så gjennomkommersielt, pregløst og ufarlig som bare en amerikansk konseptrestaurant lokalisert i Norge bemannet med svensker kan bli. Hard Rock Cafe er en “restaurant” priset høyt nok til å unngå Mac’ern-stemning, men billig nok til at alle turister eller “besøkende” har råd til å spise her. Problemet til Hard Rock er ikke maten, ikke gjestene, men helheten. Hard Rock prøver å gjemme seg bak noen teite gitarer som en gang tilhørte beste-stesønnen til Elvis’ fetter. Og det skal vi bli imponerte av? Klappe hendene sammen og spontant utbryte: “Å, nei dette er noe helt annet en Burger King, ja!” Noe vi faktisk ville hatt helt rett i, for på Hard Rock er det både dårligere stemning og dårligere burgere.

Karakter: 0 (1)