Dovrehallen er en harmløs oase for pensjonister som liker å drikke billig likør og klage over at smøret har blitt dyrere. Lokalet er varmt som et moskusreir og det har en fin utsikt der man kan se døgenikter skli og brekke beinet på isen i Storgata. De serverer selvfølgelig norsk husmannskost.
Menyen kan skilte med blant annet svinekoteletter med surkål, kjøttkaker, eisbein, og selveste flesk og duppe på lørdager. Selv falt jeg på salt kjøtt og flesk med kålrabistabbe etter å ha varmet meg på en deilig løksuppe som kunne holdt slaget i Stalingrad gående et par dager lenger. Kjøttet var saftig nok dét, men tre overkokte, vasne poteter med dill dominerte halvdelen av tallerkenen og gjorde måltidet betydelig fattigere. Det er helt unødvendig for et velferdssamfunn at man skal forés som en gris på den måten. Sivilisasjonen begynte da vi landet en skute på Mars noen år tilbake og norsk husmannskost er ikke nødvendigvis fritatt for bevegelsen. For å være rimelig skal man heller ikke forvente at Dovrehallen skal stå på barrikadene til noe revolusjonerende når hovedrettene bærer en prislapp fra 100 til 150 kroner, og dessuten var kålrabistabba like varm og rik som alltid.
Bortsett fra ei ung servitrise kledd i et fornuftig skjørt og stripete strømper var min kompanjong og jeg de eneste gjestene tilstede i restauranten som ikke hadde overvært Warszawa-traktaten. Det besynderlige var at servitrisen var merkelig anspent og skvetten i vårt selskap, men tilsvarende avslappet og elskverdig da hun fylte opp sherryglasset til Henki Kolstads og Aud Schønemanns gudfedre. Servicen var for all del vennlig, og jeg kan aldri se for meg at stemningen på dette stedet noensinne er dårlig så lenge det er minusgrader utendørs.
Det finnes også atskillig sprit å varme seg på til en billig penge. Jeg vil tro det ikke eksisterer mange restauranter i Oslo som serverer en dobbel Captain Morgan til 52 kroner. Sjarmerende!
