Jeg har vært paranoid med sosial angst hele uka, og det siste jeg ville var å stikke på restaurant, men til tross for det ble det en topp opplevelse. Dette skyldes perfekt service, et meget godt kjøkken, og mye vin. Et kjempemåltid i fine omgivelser og befriende upretensiøst. Det er liten plass mellom bordene på Le Benjamin, men ikke for trangt, og i motsetning til mange steder på Løkka, er akustikken bra. Servitørene er høflige, men ikke unaturlig joviale, og presenterer maten uten å holde et kvarters foredrag om hvem som har dyrket poteten. Det er opp til deg, hvis du er matgeek, så spør.
Forrett: Vichysoisse med reker og vårløk.
En perfekt start, kjempegodt, pirrer ganen og lover mer. Vinen til en Muscadet 1997 stod fint til retten , men ikke noe spesielt utover det.
Mellomrett: Skatevinger med sylta grønnsaker og kaperssmør. Det bygget seg gradvis oppover, de sylta grønnsakene var fantastiske, gulrot, reddik og blomkål. Skatevingen var kjempegod. Billig og oversett råvare. Det kreves mye kreativitet for å finne gode nok råvarer til å servere en god femretter til under fem-hundrelappen. Kapersmøret var kjempegodt, perfekt balanse og ikke fullstendig dominert av kapersene, som så vidt kom frem i bakgrunnen. Første rett skapte forventninger, og rett nummer to reiste dem til et punkt hvor skuffelsen nærmest er uunngåelig. Sancerren som var følge til skaten var helt nydelig.
Hovedrett: Helstekt vaktel, hvite asparges, spissmorkler og vinsaus. En kremet vinsaus, elegant og ikke for dominerende, aspargesen perfekt tilbredt, også var det morklene da, kanskje min favorittsopp; markant og kraftig smak uten den dominerende tendensen trøfler kan ha. Det siste elementet på tallerkenen, prikken over i’en (om man skal bade i kliskjeer) var litt grillet chevre. Hvordan kokken på Le Benjamin hadde greid å få den til å ha en tekstur som mest av alt minnet om “puff pastery” vet jeg ikke, men godt var det.
Her holdes nivået. Vaktlen var ikke tørr, Pinot noiren som slo følge var lett avkjølt, og fra Burgund, nok et godt og sikkert valg. God vin passer bra til hovedretten, men som til forretten utmerker vinen seg ikke. Nå skal det sies at ettersom maten holder den klassen den gjør er det vanskelig å finne passende viner til fem retter når vinmenyen ikke skal koste mer enn 500 spenn.
Om vinkelneren ikke briljerer, så er de sjenerøse med vinen på Le Ben, som jeg hadde omdøpt bistroen til for meg selv. Stedet, maten og servicen (kanskje spiller de fire glassene med vin også inn) hadde fjernet all sosialangst og fått meg til å føle meg hjemme. Variert klientell, mine nærmeste naboer var en venninnegjeng i tredveårene som møttes for jentemiddag til en ruslebiff fra nord med Rolling Stones T-skjorte og en grå musemann fra samme sted. Når jeg reiser meg og setter kurs for do, merker jeg at jeg begynner å bli brisen. Sympatisk trekk ved vinmenyen.
Oster: Her står og faller det på vinvalget. Foreløpig hadde ikke vinkelneren briljert på samme måte som kokkene, og nå kom sjansen for å bevise at han/hun holder samme klasse. Jeg fikk valget mellom hvitvin og portvin som uroet meg litt, for som sagt hadde vinkelneren ikke stukket seg ut på samme måte som kokken og hvis jeg var daglig leder og visste at vinkelneren min var dyktig ,men ikke suveren, ville jeg plukket oster med tilbehør etter vin og ikke omvendt. Ostene var gode og portvinen krasjet ikke med noen av dem.
Dessert: Riskrem med bringebær og ristede pistasjnøtter og crunch. Da eisweinen ble satt på bordet smeltet jeg endelig for vinkelneren. Den passet perfekt til desserten som jeg var for mett til å spise, men akkurat som de beste dj-ene tvinger deg til å danse selv om du er utslitt, kan gode kokker lage mat som tvinger deg til å spise uansett hvor mett du måtte være. Det gjorde Le Ben med denne desserten – spesielt i følge med eisweinen.
Jeg kom føkka og dro fiksa. Takk Le Ben, for den beste servicen jeg har fått i Oslo.
