Anmeldelse: Hanne Kolstø – Forever Maybe

Det beste med Kolstø er at det alltid synes å ligge noe uhåndgripelig bak det begripelige.

5 / 6 stars
b
a

«I repeat myself / I get the urge to repeat», synger Hanne Kolstø, og det er kanskje en relevant angst, så produktiv som hun er. Fra hun slapp debuten «Riot Break» i 2011, har hun fulgt opp med en ny plate hvert år. Heldigvis har det heller ført til en følelse av at hun skjemmer oss bort, enn at hun gjentar seg selv.

Kolstø har utarbeidet en fantastisk pop-teft, men følger den aldri slavisk. Den blandes heller inn i eksperimentelle synthlandskap, som styres av en vokal som kan veksle mellom fromhet og sinne på et øyeblikk. Samtidig glemmer hun aldri grepene som gir henne spilletid på radio. Sammensetningen har ført til at hun stadig imponerer, og lenge har blitt omtalt som en av våre mest interessante popstemmer. På Forever Maybe fortsetter både samarbeidet med Rumble in Rhodos-gitarist Øyvind Røsrud Gundersen, og den personlige tonen som for alvor kom frem på Stillness and Panic (2013) – en plate preget av hjertesorg og angst. Fortvilelsen dukker fortsatt opp, men det føles også som Kolstø har gått videre, da dosene er færre enn sist.

Det beste med Kolstø er at det alltid synes å ligge noe uhåndgripelig bak det begripelige. Hun bygger dessuten låtene opp så hver og en føles som majestetiske eksplosjoner. «Blanko» er et eksempel på et tilnærmet perfekt løp, hvor sårheten, dypet og den glidende synthen bygges opp til en suggererende affære. «Laying in my bed on the second floor / next to you awake I can’t breathe», synger hun på «Synecrosis», mens trommene bygger seg opp som Kolstøs egne hjerteslag. Sist hun hadde pusteproblemer satt hun på toppen av en karusell. Denne gangen er det umiddelbar nærhet som gir henne panikk. Det føles nært og samtidig forferdelig ensomt. Artister som klarer å si så mye med få ord er unike, og det er lenge siden et språklig univers hos en popartist har talt så tydelig og komplekst.

Det er noe uforløst i tekstene, som kretser rundt tittelen Forever Maybe. Kan det bli noe, og hvis det blir, vil det vare? «There is nothing to talk about / I got nothing to talk about / I hope I can keep the fire going», synger hun på «Nothing To Talk About» og noe herlig ærlig kommer frem. Kolstø er underfundig, og maler opp paradokser som ikke bare høres tvetydige ut, men som også sier mye om det virkelige livet. Det er ikke alltid slik at man klarer å si de riktige setningene. Noen ganger vil man ikke snakke om det. Jeg setter likevel stor pris på at Kolstø gang på gang prøver så godt hun kan.

Les også: Intervju med Hanne Kolstø: Heim for å spille orgel 

Tittel: Forever Maybe

  • Artist: Hanne Kolstø
  • Utgiver: Jansen Plateproduksjon