Anmeldelse: Kjært Barn – Ikke la lyset ta oss

Uforløst ironi.

4 / 6 stars
b
a

Det nyeste tilskuddet i NMG/G-huset, prosjektet til kokk, rapper og produsent Petter Beyer, Kjært barn, dukket opp fra intet med låten og musikkvideoen «Lang tid» tidligere i år. En underlig liten låt, hvor den skyggefulle musikkvideoen passet som en hvit silkehanske inn i det tettpakkede lydbildet. En hul og ufullendt vokal gled naturlig inn og ut av bevisstheten min, messingen var hypnotiserende, låta var fin – så var den glemt.

Ikke la lyset ta oss åpner med et lignende lydbilde. En sløy gitar bringer tankene til The xx, og på andresporet, «Feberen» letter lydbildet gradvis, selv om det fortsatt er en sår lengsel der. Når en akustisk gitar blir akkompagnert av snerten perkusjon og nynning på «På Knærne», blir kontinuiteten i albumet utfordret, men Kjært Barn løper foran deg med en rød tråd og forteller at det er en organisk reise du er med på. Så dukker «Lang tid» opp igjen, og nå fanger den plutselig oppmerksomheten min på en helt annen måte, enn da jeg hørte den første gang. Når man hører hele albumet skjønner man plutselig mer av hva prosjektet Kjært Barn handler om, eller hva man velger å tro det handler om, og det åpner seg opp et større landskap hvor lyder og sinnsstemninger flyter over i hverandre.

«Si meg er det tårer eller er det regn? Er samvittigheten din blitt rein?», synger han på «Såpen», som er et av platas absolutte høydepunkter. Det låter pompøst, nedtonet og grandiost på en og samme tid. Kjært Barn kanaliserer avmakt og lengsel.

«Den røde mil» gjør meg plutselig irritert. Det er noe med distansen i stemmen. Tittelen får meg til å tenke på Tom Hanks. Ikke at jeg i utgangspunktet har noe imot Tom Hanks, men dette er hverken tid eller sted. «Det var bensin i håret ditt». Jeg følger ikke tankerekken, og jeg er ikke sikker på om jeg vil være med lenger. «Ro» gjør det heller ikke for meg. De pitchede stemmene i bakgrunnen, den litt rotete synthen, for jovial gitar. Fine trommer, da.

På «Dreamland» er vi igjen tilbake til det messende og repetetive. En verdig avslutning. Langstrakte og mørke synth-akkorder. Ifølge Kjært Barn er dette svart popmusikk. Popmusikk med ironisk distanse og uten humor, står det i presseskrivet. Jeg synes det hele virker helt uironisk, og mistenker at det muligens ble skrevet fordi det var en tøff beskrivelse.

Ikke la lyset ta oss er et kløktig, tidvis sexy, og vekselvis lettbeint og mørkt album. Det vil forferdelig mye, og det er kanskje det som gjør at prosjektet føles noe uforløst.

Kristoffer Jakobsen

Uenig? Avventende? Lykkelig uvitende? Hør albumet, og si din mening i dertil egnet kommentarfelt under.

Tittel: Ikke la lyset ta oss

  • Artist: Kjært barn