Anmeldelse: The Game – The Documentary 2

The Game har tatt seg sammen og leverer en strålende oppfølger til sin ti år gamle debut.

5 / 6 stars
b
a

Compton er tilbake på rap-kartet! 2015 har generelt vært et utrolig sterkt hip hop-år, men Compton har likevel markert seg litt ekstra. Den rap-historiske byen var fremtredende også på good kid, m.A.A.d City (2012), men årets Kendrick Lamar-skive har sammen med Dr. Dres album-comeback sørget for at ørene på ny har rettet seg mot Los Angeles. N.W.A.-biopicen Straight Outta Compton skadet heller ikke.

I 2005 var det The Game som fikk æren av å bringe Compton – og vestkyst-rappen generelt – tilbake i rampelyset, med sin debut The Documentary. Ti år senere lanserer han oppfølgeren The Documentary 2, et ambisiøst forsøk på å gjenskape suksessen – attpåtil i to deler. Den første disken er en gedigen opptur og noe av en overraskelse, med tanke på de senere års nokså irrelevante utgivelser fra artisten.

Med noen måneders mellomrom har vi altså fått To Pimp a Butterfly, Compton: A Soundtrack by Dr. Dre og The Documentary 2 – tre ganske forskjellige hip hop-album. Men den lille utgivelsesrekken er et slående eksempel på hvor innflytelsesrik og innovativ Dr. Dre fortsatt er som produsent; han har trukket i trådene for både Kendrick Lamar og The Game, med et samlende resultat. De tre utgivelsene har mange produksjonsmessige fellestrekk, som til sammen har redefinert det klassiske ”vestkyst-soundet” – enda en gang med Dre som primus motor.

KORT FORTALT preges The Documentary 2 av et organisk og befriende maksimalistisk lydbilde. Utstrakt bruk av instrumenter, bakgrunnsvokal og små detaljer sørger for at produksjonen virkelig får puste. Albumet har samtidig en tydelig forankring i hip hop-historien, med flere nikk tilbake til klassiske rap-låter og eviggrønne samples brukt utallige ganger.

At The Game er glad i referanser er ikke noe nytt. Han har alltid vært i overkant opptatt av å name-droppe andre rappere, og fornekter seg fortsatt ikke. Mot slutten av «Made in America» presterer han å nevne Mac Dre, The Jacka, JT the Bigga Figga , Biggie og 50 Cent, bare i løpet av de siste 30 sekundene. Låta er imidlertid enormt tight produsert og et av albumets mange høydepunkter – sammen med blant annet «Dollar and a Dream», som «Made in America» er en forlengelse av. Ab-Soul koser seg glugg ihjel på «Dollar and a Dream», og leverer et av skivas beste gjestevers over en frittløpende jazzgitar og et uimotståelig, gospelaktig koringssample.

DET ER ET paradoks at The Game henvender seg til hip hop-hoder som kjenner referansene hans, samtidig som det samme publikummet fort kan oppleve det som overtydelig. Han virker ikke så opptatt av å skolere et yngre publikum; inntrykket er heller at han er så oppriktig glad i hip hop at han er nødt til å fortelle verden om det.

Dette er såpass sjarmerende at man tåler den litt corny Biggie-flowen hans på «Step Up», som i tillegg bevisst er bygget over det velbrukte «step up!»-samplet benyttet av blant annet 2Pac og Gang Starr. The Games ode føles litt unødvendig og selvhøytidelig, særlig med enda mer Biggie-frieri på «Standing on Ferraris», basert på Brooklyn-kjempens «Kick in the Door».

ALLE REFERANSENE får til tider The Game til å fremstå som en fyr som vil være venn med alle, bortsett fra 50 Cent som han fortsatt fyrer av noen skudd mot. Han vil ikke bare hedre de gamle heltene, men også innynde seg hos de kuleste rapperne akkurat nå. Future-gjestende «Dedicated» høres mest av alt ut som en Future-låt, som blekner målt opp mot Atlanta-rapperens toppnoteringer fra i år. I «100», der Drake er med på laget, er det annerledes; her er det The Game selv som styrer showet, med sine utbroderinger om beef i L.A.-gatene. Beaten er riktignok umiskjennelig ”drakesk”, men på sitt aller beste, der det nok en gang er tatt i bruk et par sjelfulle vokal-samples.

The Game kan oppleves som litt personlighetsløs, mye på grunn av den evinnelige strømmen av referanser og gjesteinvitasjoner. Men dette er noe av prosjektet hans og det som gjør ham så interessant: han er the game, en slags ambassadør for hip hop-sjangeren, som dokumenterer både gammelt og nytt.

På «Bitch You Ain´t Shit» viderefører han en av de dårligere tradisjonene i rap-sjangeren, med et hatsk utbrudd mot løsaktige kvinner. Låta føles mislykket «obligatorisk» og kler ikke resten av låtmaterialet. Jeg tviler ikke på at The Game har møtt mange snuskete og uærlige damer, men utbruddet hans blir bare så altfor ekstremt, med en endeløs rekke av anklager som «you don´t even wash your ass».

SLIKE UNNTAK er heldigvis få. The Game virker først og fremst som en inkluderende type, selv med den kompromissløse forankringen i gangsta rap. Flowen og historiefortellingen hans er skrudd opp et nivå på The Documentary 2, og det er tydelig at han har lagt seg i selen for å skape en verdig oppfølger til debuten han er så stolt av. 
Første del av The Documentary 2 må kunne kalles et comeback for The Game – andre og siste del slippes 16. oktober.

Tittel:

  • Artist: The Game