Anneli Drecker: Frolic

5 / 6 stars
b
a

Jeg regner meg som ihuga Drecker-fan, fra Bel Canto til forrige solo, Tundra. Og hun er jo dessuten til dags dato det eneste kjente hintet om intelligent liv i Idol-gjørma. Jeg har derimot ikke et fullt så intenst forhold til 80-talls synthpop som Anneli uttrykker her – men det er det mange andre som har, og flere vil det bli. Men noen Lene Lovich-revival får vi nok ikke i år heller, og takk for det. Tross hennes fascinasjon for Depeche Mode, er dette et stort sett lyst og luftig album, selvfølgelig ikke uten snevet av melankoli som lå under i denne forunderlige sjangeren. Til tross for mange deja vu-opplevelser underveis, smaker det heller ikke utdatert eller mimrende, et “labour of love» å lage dette, vil jeg tro. Den Röyksopp-produserte singelen «You don’t have to change» er ypperlig, sval og svevende popkunst som mang en popdronning kan misunne henne, Zetlitz inkludert, men så er det altså slik at Anneli er varm der Bertine er kjølig. Vi har plass til begge to. Ellers synes jeg at arven etter Yazoo og Vince Clarke er hyggelig dominerende her, f.eks. minner «Angel Bossanova» frapperende om det underlige mesterverket og engangsforeteelsen «Never Never» med The Assembly fra 1983, et skrudd prosjekt med Feargal Sharkey, Vince Clarke og, av alle ting, Colosseum-gitaristen Clem Clempson. Det finnes ting som skurrer her, f.eks. det slitsomme og hysteriske «soulkoret» på «Desire” – Dance With A Stranger har for all fremtid tilsmusset dette elementet i norsk pop. Ellers kryr det av kjentfolk, fra D’Modes Gareth Jones til Lauren Savoy, William Hut, Nick Sillitoe (de som liker denne bør også kjøpe seg Illumination) og Aslak Dørum m.fl., men dette er selvfølgelig Annelis skive fra ende til annen. Det skal bli interessant å se hvordan denne urmoderen innen moderne norsk pop kommer ut av dette kommersielt – jeg tipper at hun har en vinner, jeg, selv om det finnes et par likegyldigheter blant 11 spor.