Autechre: Quaristice

4 / 6 stars
b
a

Autechre var den viktigste gruppa innen det vi pleide å kalle IDM, «Intelligent Dance Music», et begrep som oppstod rundt en email-liste ved samme navn og som var preget av holdningen «Dansegulv er så passé, dette er klubbmusikk for oss med Pe Hå De.» Autechre var tilsynelatende også en av de verste synderne her, ettersom musikken fra midten av 90-tallet ble stadig mer «brainy» og intervjuene deres handlet mer og mer om elektroakustiske komponister som Luc Ferrari og Bernard Parmigiani. Men det var bare på plate. Så man Autechre live i samme periode, var det hard techno som tidvis hintet i retning av de fragmenterte rytmiske sprangene fra platene, men som likevel ikke hindret en hangarfull übersteine romere å danse vettet av seg i to timer.

Mens Aphex Twin brukte tiden på å skape seg en persona utover det ansiktsløse elektronikere flest var komfortable med, var Autechre dedikert til en anonymisert tilværelse der musikken skulle tale for seg selv, etter hvert i så stor grad at sporene på platene fikk titler som var ren kode, fileendelser eller mappenavn.

Musikken utviklet seg på tilsvarende vis til å ha mindre og mindre å gjøre med Autechreguttas bakgrunn som electro-nerds og B-boys. Til sammenligning ville det være som om Lou Reed skulle ha brukt årene etter Metal Machine Music til å fortsette å lage låtløs støy. De siste platene har vært greie nok, men hvis noe først prøver å høres ut som Parmigiani, så hører jeg faktisk heller på Parmigiani. «La Creation du Monde» er for eksempel noe av det beste som er kommet ut av Frankrike de siste tretti årene. Fremdeles er plater som David Tudors «Three Works for Live Electronics» blant de mest relevante referansepunktene for Autechre, men albumet åpner for eksempel med to minutter dype, melodiske synthakkorder som tydelig peker tilbake til glansdagene, men som så gir vei til den typen hakkete digital sound processing-knoting som er blitt det nye varemerket deres. ”Simm” er det nærmeste de har vært en skikkelig repetitiv struktur siden LP5, og er platas høydepunkt. Referansene strekker seg fra balinesisk gamelan til Plastikman. Dermed kan det virke som om Autechre er i ferd med å rehabilitere en del av tricksene som gjorde dem så populære til å begynne med. Og det er bra ettersom de dermed i større grad kan fylle den ganske unike posisjonen de befinner seg i, med en tilnærmet likeverdig forståelse av den franske, hyperakademiske forskningsinstitusjonen IRCAM, Bronx og Detroit.