Norske Beachheads’ debutplate bærer bud om at vinteren snart er over

Hvorvidt Beachheads vil være ved din side gjennom livets opp- og nedturer, som presseskrivet hevder, er uvisst, for dette er definitivt først og fremst musikk for oppturene, selv om enkelte av tekstene også dveler ved kjip materie.

4 / 6 stars
b
a

Fra coverarten, til promobildene (bortsett fra det der de står og ser skumle ut i mørket) og fra første riff på første låt, presenterer Beachheads’ debutplate et enhetlig kommuniké. Dette skal handle om power-pop av typen som låter polert, men også har røtter i garasjen.

Bandets opphavsmenn, Kvelertakduoen Vidar Landa og Marvin Nygaard, har med seg Stavanger-kompisene Børild Haughom og Espen Kvaløy; de to sistnevnte mindre kjent fra band som The Shock! og Overthrow.

NATT&DAGs spilleliste med den beste musikken akkurat nå

Med Beachheads på høretelefonene er det lett å la tankene vandre til en annen rockegjeng med platesamlingen full av gitarbasert pop fra 70-90-tallet, nemlig Sweden. Det vil riktignok være feil å mene at Beachheads ligner så mye på Sweden, snarere ligner de (som Sweden) på inspirasjonskildene som finnes i tidligere nevnte platesamling.

For, som antydet innledningsvis, er dette en rendyrket reise i catchy hooks og riff, som ikke nødvendigvis har ambisjoner om å endre musikkverden gjennom annet enn nettopp det. Nyskapende er det ikke, men det ligger vel kanskje i power-popens natur. Kvartetten brenner gjennom 12 (stort sett) hurtige og svært fengende låter på behagelige 35 minutter (perfekt albumlengde), men gitt låtmaterialet kunne albumet kanskje vært enda kortere. Det finnes plenty bra skiver under halvtimen!

LES OGSÅ: Hvor har Mikhael Paskalev vært de siste tre årene?

Plata åpner sterkt med «Moment of Truth», «Break Me Down», «Your Highness», «Despair» og «Una» (tre av dem ute som singler) – bra låter som nikker til poppete punk med spredte emo-hint og god nittitallsvibb. Nivået taper seg imidlertid mot midten av plata med den litt dølle «Give Me Some Love» og Wall of Sound/girl group-forsøket «Procession», som trekker ned både kvalitets- og tempomessig.

Mot slutten av plata er «Addiction Not Love», litt sånn Weezer-møter-Fountains of Wayne-eller-noe-sånt-aktig, bare ikke så bra. Avsluttende «It Feels Alright» treffer derimot spikeren på hodet, med glade blåsere på alle de rette stedene.

Anmeldelsen fortsetter under Spotify-linken.

Vokalen til Børild Haughom er fin, melodiøs og kler sounden og sjangeren bra, men har ikke nødvendigvis de nyansene av (stryk det som ikke passer) sigg, desperasjon eller generelt pipes som gjerne hever de beste bandene.

Se også: Silvana Imam hater mannsrollen og elsker katter

Det burde altså ikke være noen tvil om at – til tross for noen dødpunkter – er det klar overvekt av bra spor på skiva. Og bandet låter veldig bra. Likevel, når ensemblet inkluderer to strengemenn fra Kvelertak, kunne en kanskje forventet noen enda raffere riff og hakket mer gitar-stunting.

Hvorvidt Beachheads vil være ved din side gjennom livets opp- og nedturer, som presseskrivet hevder, er uvisst, for dette er definitivt først og fremst musikk for oppturene, selv om enkelte av tekstene også dveler ved kjip materie.

Beachheads debutalbum låter sommerkassett-ete og bekymringsløst begervennlig, med soldynkete, saltvannsdryppende og velsmidde pop-perler på snora.

Tittel: Beachheads

  • Artist: Beachheads
beachheads