BigBang: Poetic Terrorism

6 / 6 stars
b
a

Så mangt er sagt om denne allerede – det er ikke så mange godord å legge til. Det er helt korrekt påpekt at dette er en flott reise i de siste førti åras poprockterreng, og det høres ikke påtatt eller retro ut, ikke ett eneste sekund. Hva låtskriving angår, er Greni rett og slett i en klasse for seg selv her i landet, det høres at han er gitarmann og han har suveren backing av p.t.-kumpanene Olsen og Tresselt. Vokalt er han vel egentlig “unlikely», uten noe stort register – likevel er han unik, og umiddelbart gjenkjennelig. Hvordan kan nå det ha seg? Det er ikke mer komplisert enn at Greni har noe på hjertet – og dét høres. Det han har på hjertet er ikke dyrking av forslitte rockmyter og patetisk posering, han formidler uten å preike og postulere – og uten sentimentalitet. Der et band som Madrugada ville gravd pinlig dypt i klisjé-bagen for å synge (selvsentrert og selvmedlidende) om noe slikt som rus, formidler Greni med nakent ansikt om fortvilelsen som følger med å være vitne til at medmennesker går under – han gjør det her, og han gjorde det enda mer på det forrige studioalbumet. Greni lever ikke i noen «rock’n’roll»-kokong, han er bare til stede i sitt eget liv – det betyr noe helt annet enn å skue egen navle. Og det er det du hører lyden av her. På et av mange toppspor på denne plata, «From acid to zen and back again», synger Greni inntrengende: «and I can’t get through/I can’t get through to you” – det er nettopp å nå fram han gjør. Derfor er dette et av årets største norske album.