BOYS NOIZE: Oi Oi Oi

4 / 6 stars
b
a

Likte du sommerens Justice-album? Her er kanskje mer mat for far, eller mor.

Alex Ridha er, sine 24 år til tross, en gammel kjenning på elektronika-scenen. Med base i Berlin har han blant annet operert som Kid Alex og sluppet plater på labler som International DeeJay Gigolo Records og nesten krampehippe (men spennende) Kitsune. Alt har ikke vært like vellykket. Men man kan ikke beskylde ham for å være en trendrytter, som feks Surkin og Goose, ettersom han allerede i 2004 ga ut den første Boys Noize-12″-eren.

Ridha har også skaffet seg et navn ved å remikse størrelser som Kaisers Chiefs og Bloc Party. Nå albumdebuterer han altså som Boys Noize med hardtslående techno-funk/disco-toner en gate man definitivt skulle tro var fransk. Boys Noize’ styrke er ved siden av ungdommelig pågangsmot, hans evne til å terge og tirre oss som lyttere# bygge opp og holde igjen.

Låtene bygger seg sakte opp mot euforisk klimaks i kjent housestil. Musikken er trippy og intens og har hva britene kaller swagger. På godt norsk: en svindlers selvtillit. Perfekt som lydsporet til utagerende dansing og festing. Med sin kombinasjon av punkens energi, hip hop’ens fremfusenhet og cock rockens dynamikk, eventuelt big-beatens trøkk (tenk den tunge bassen og drivet til feks Chemical Brothers), får han det til å svinge når det står på som verst. Det handler om repetetive melodier og hedonistiske, eventuelt nihilistiske, danserytmer. Rivende synther som støyer som grind-core og diskord-disco.

Som sine franske kolleger besitter Boys Noize omstyrtende kvaliteter. Det som holder litt tilbake for at dette skal bli det musikalske bakkanaliet man raskt forestiller seg er at det er utfør med tysk presisjon. Galskapen er kontrollert og preget av tysk arbeidsmoral og detaljfokus, kan man kanskje si. Det hele blir ganske enkelt for lite variert og heller ikke videre komplekst til tross for genrefusjonen. Samtidig er her utfreaka partier som får en til å føle seg desorientert og forvirret. Akkurat som når man våkner av en sterk forkjølelse, eller en ikke rusfri søvn.

Boys Noize er i likhet med Digitalism både råere og skitnere enn Justice og Daft Punk. Men Ridhas brutale, støyende disco er laget på analogt utstyr. Musikken er på ingen måte for alle og enhver. Det er nok ikke tilfeldig at en hodeskalle i beste Damien Hirst-stil pryder album-coveret. Orker man ikke lyden av en datamaskin/et dataspill i ferd med å tørne styrer man unna.

«Arcade Robot» er et høydepunkt med sitt mørke, utfuzza lydbilde og suggestive kraft. Men musikken er ikke helt ribbet for sensualitet eller soul heller. Her er også biljaktfunk i form av «Lava Lava».

Alt i alt er Oi oi oi et manisk og eggende album som behager og fascinerer i nuet, men som neppe er like spennende et halvt år frem i tid. Til det blir musikken for endimensjonal.