Cowboy-lek

I alle småbyer i det gamle vesten rullet det med ujevne mellomrom inn en omreisende kvakksalver med helsebringende eliksirer. Som oftest viste det seg å være parfymert vann.

1 / 6 stars
b
a

Vestlandet har manglet et gimmick-band etter at Kaizers Orchestra stuet vekk østblokk-romantiseringen og oljetønnene, men i tomrommet etter Bryne-bandet skrider det femhodete western-orkesteret Yuma Sun frem, med baritongitarer og alvorlige temaer som sykdom og død. Forsøksvis, i det minste.

Yuma Sun ga ut debutalbumet Romanza på eget plateselskap i 2012, men har fått hjelp av Hakaslepp Records til å gi ut andrealbumet Hell. Bandet har allerede rukket å spille på Hovefestivalen og vært support for Jace Everett (han med introsangen til True Blood) og Kaizers Orchestra (seff). Et anselig liveband, gode musikere, og en energisk vokalist, for all del. Problemet er at de faller helt igjennom på skive.

Hell er dessverre ikke annet enn en utvannet versjon av den gotiske countrymusikken fra Amerika, som med sin angstridde krysning av bluegrass, country og rock har mange fallgruver; strippet for den selvbevisste kitschen som den mest amerikanske countryen spiller på, og for patosladet til å lefle med de hverdagslige problemene til mye av den sobrere alternativ-countryen, har den vært – og er – et sted hvor svovelpredikanter dystert kan vikle seg inn i sørstatslitteraturens narrativer; country med et alltid bevrende, angstfylt og sørstatlig sladrehjerte begravet under det morkne tregulvet i saloonen.

Det er mulig at Norge kunne trengt et band som Yuma Sun, men Norge får de countrybandene Norge fortjener, og Yuma Sun er lite annet enn et fordekt pub-band kledd i sporer og cowboyhatt. Det er for så vidt beundringsverdig av bandet å gi seg i kast med forsøk på historiefortelling med gammeltestamentlig voldsutgytelse, skjebnebestemt tristesse og maskulin ensomhet, men når tekstene er såpass flate som de er, blir bare staffasjen rundt desto tydeligere. Dét er ikke heldig for et band som allerede før første tekstlinje vipper på kanten av det latterlige.

Det finnes lyspunkter på albumet: De to avsluttende sporene «Oleana» og «Away Satan» klarer å balansere på riktig side, men de resterende ni sporene deiser dessverre i bakken. Problemet med Yuma Suns Hell er at de ikke makter å riste av seg følelsen av gimmick. Store deler av bandet kommer fra Karmøy, øykommunen ytterst mot havet på Vestlandet, hvor bedehus og alkoholisme går hånd i hånd, så kildematerialet til gotisk grums burde være der. Likevel ender de opp et sted mellom folkehøyskoleband og innleid orkester for en fiktiv western-by i en norsk fornøyelsespark.

16 Horsepower, et av bandene som først ble kumerket med den ildrøde benevnelsen gotisk country, klarte å mane frem vokalist David Eugene Edwards regressiv-psykose av en barndom med alkoholisert far og religiøs oppvekst. Yuma Sun, på sin side, maner frem en barndomsforestilling med parodisk Hollywood-western, lekepistoler og «one size fits all»-cowboyhatter. Hell er dessverre mer Wild Wild West enn Det Ville Vesten; mer skvaldrehjerte enn sladrehjerte (Edgar Allen Pun intended); og mer parfymert vann enn ildvann.

Tittel: Hell

  • Artist: Yuma Sun
  • Utgiver: Hakaslepp Records