Helt om natten, helt om dagen

6 / 6 stars
b
a

I det norskehiphop-miljøet eksisterer det en uskreven regel om at alt var bedre før, og atalt som er nytt og annerledes helst bør avfeies med så mye forum- ogYouTube-hat som mulig. 

“Hva har dette med hiphop å gjøre?!” er en stadigtilbakevendende ignoranseklassiker, og en person som virkelig har fått smakehiphop-politiets raseri og pekefinger den seneste tiden, er Bergens-rapperenLars Vaular, eller som han nå bare kalles: “techno-rapperen Lars Vaular”. Deter morsomt hvordan én enkelt låt kan få et helt miljø til å glemme en ti årlang karriere, og kanskje enda morsommere at Vaulars storemainstream-gjennombrudd,  “Rett opp ogned” dessuten er en av de mest fengende og geniale norske raplåtene noensinne.Men hvem bryr seg vel, så lenge man gjør noe så uhørt som å leke med andresjangre, eller hva?

Solide røtter

Da Lars Vaular slappfjorårets D’e Glede, som fulgte oppgatealbumet La Hat (2007), hadde25-åringen fra Åsane allerede etablert seg som min norske favorittrapper.Likevel ga jeg bare skiva et moderat smil her hos Natt&Dag, og det av enenkel grunn. For selv om Lars flere steder viste hvorfor han var “Sjefen påjobb”, var det også åpenbart at han hadde potensiale til å levere atskilligbedre bare han fikk enda litt mer tid på seg. Én ting er jo å være en rå rapperog lyriker, en annen sak er kunsten å lage glimrende låter gjennom et heltalbum.

Og dermed er det påtide at vi for første gang introduserer Vaulars tredjeskive Helt om natten, helt om dagen i denneanmeldelsen. For det meste rost opp i skyene av kritikerne, hyllet for sinvariasjon og imponerende evne til treffe langt utenfor den tradisjonellehiphop-lytterskaren, og samtidig holde seg til de bunnsolide røttene han hargrodd sammen med resten av den talentfulle gjengen i NMG/G-Huset siden startenav 2000-tallet.

Stepper opp som låtmaker

I motsetning til D’e Glede har mandenne gangen tatt tiden sin, tenkt hakket lenger, og finslipt produktet på enmåte som i mine øyne har resultert i den mest imponerende skiva i norskraphistorie (*De av dere som er totalt uenige i denne påstanden kan banne høytog kalle meg en idiot nå*). Ja, vi har alle våre selvfølgelige norskehiphop-klassikere, men med Helt omnatten, helt om dagen har vi endelig fått et tvers igjennom voksent albumfra en norsk rapper som ser lenger enn rapfansen, men uten å forlate sjangerensin, og ikke minst uten å bevisst jakte på et kommersielt gjennombrudd. Jeg hargjentatte ganger beskrevet Lars Vaular som befriende genuin, og har ingenproblemer med å gjøre det igjen.

Produsenter somThomas Eriksen, Tommy Tee, Nasty Kutt, Peewee, Final og selvfølgeligNMG/G-Husets trofaste beat-geni Anand Chetty sørger for et proft og totaltlydbilde, som spenner seg fra nevnte house-rytmer til betingelsesløsehiphop-beats og emosjonelle stemningsbilder, det hele mens Vaular viser en nystorhet som låtmaker. Han repper fortsatt G-Huset, 5088 og 5071, byr opp tilfest, bilråning, forstadstragedier og et og annet FRP-angrep, og der kollegenei Karpe Diem (til sammenligning) dedikerer mye av sitt nye album til haterne ,bruker Lars kun 4:51 minutter på å irettesette de ignorante rapkidsa en gangfor alle (”Alle rappere i landet skal komme med plate, men røyker hasj og spillerPlaystation, folk er for late…Eg vil ikkje høre flere adopterte identiteter, egkjenner din mor, eg vet ka du egentlig heter”).

Ærlig og brutalt

Likevel er Lars på sitt aller sterkeste når han fortsetter der kompisen ogtidligere rapgruppe-kollega John Olav Nilsen slapp på For sant til å være godt, og tar lytteren med inn i sin sværtpersonlige tekstverden. Jeg vet ikke hva det er med utkant-Bergen, men jeg harenda igjen å se en gjenlevende norsk artist skildre følelser og opplevelser såbrutalt  og troverdig som disse to gutta.Til tross for sin småoppløftende produksjon, er “En eneste” vårt første dypdykkinn i smerten som hviler under overflaten, der Vaular forteller ærlig omhavarert kjærlighet (”Eg pleide å ha en kjæreste, og hun var faen det nærmestesom eg har vært noe ærlighet og en normal tilværelse”), før han påNephew-gjestede “Utenfor Oslo, utenfor overalt” skriver om å være en fyr somføler seg utenfor det meste, ikke bare hovedstaden (”Denne er for de somslutter tidlig på skolen, fordi livet er for kort som veien fra sossen til Vinmonopolet”).

Personlig kommerlikevel den største perlen i form av klump-i-hals-fremkallende “Leah”, somfølger opp den 90-tallsinspirerte godbiten “Synger på siste verset”, (dergjesterapperen Verk både viser at Bergen har flere uslipte diamanter å by på,samt hvor uforståelig Bergens-dialekta faktisk kan være for oss østlendinger).Via en fantastiske Peewee-produksjon tas vi med til søket etter glede og meningi sorgen etter tapet av venner og kjærlighet. Også her overbeviser Verk, menskunststykket å bruke Bjørn Eidsvåg til å lese opp et dikt i stedet for å synge,viser at hjertet ligger på rett sted. Både hos Bjørn og Lars. Å plasseretittelsporet nesten helt på slutten byr dessuten på en svært virkningfull oppsummeringseffekt,før Vaularen avslutter med noe så random som en låt om julaften, men som vednøyere gjennomlytting viser seg å være enda et sterkt og utleverende innblikk irapperens private verden.

Hyllest til outsiderne

En artist er sjelden mer interessant og spennende enn når han/hun åpner allesluser og tar oss med inn i seg selv, enten det er glede, sorg, sinne,frustrasjon eller kjærlighet. Det er også dette som gir Helt om natten, helt om dagen den ekstra brodden som jeg enda harhatt igjen å oppleve i norsk rap. Vaular blir til tider intern, men på en måtesom bare gjør deg nyskjerrig og undrende på hvem denne heksa på andre siden avPuddefjordbroen er, hvor blodet på julaften-klærne hans stammet fra, og ikkeminst hva “verdenst fineste py” egentlig betyr for noe (jeg vet det nå altså…).

Med Helt om natten, helt om dagen har Lars Vaular ikke bare laget ennærmest komplett skive, han har også sørget for å skape en flott hyllest tildet norske småby/forstadslivet og alt det innebærer av livstragedier, glede,rus, ungdommelig og desperat kjærlighet, samt alle som faller utenfor isamfunnet, enten det er kriminaliserte og stigmatiserte ungdommer, innvandrere,sosialklienter, skole-dropouts eller rappere som ikke helt klarer å finne segtil rette i den stillestående og puristiske hiphop-båsen.