Jaga Jazzist: One-Armed bandit

5 / 6 stars
b
a

Dethar gått noen år siden Jaga ga ut What WeMust i 2005. Bandet vendte tilbake til gamlelandet på årets Øyafestival ogfremførte sitt nye verk i sin helhet, men selve utgivelsen har latt vente på segi nærmere sju måneder siden den tid. 

La oss derfor begynne med tittelen One-Armed Bandit (ja, den heter faktiskdet): Beklager å måtte si det, men dette er den minst fengende tittelen sidenCarcass Necroticism: Descanting TheInsalubrious. Uten sammenligning for øvrig. 

Med låttitler som “Bananfluer overalt”,”Prognissekongen” og “Music! Dance! Drama!” kan man også spørre seg om hva somhar skjedd med Horntveth-søskene og kompani siden sist. Hvorfor hører dissetilsynelatende useriøse momentene hjemme hos Jaga Jazzist anno 2009? 

Det helehar en ganske så enkel forklaring# Jaga Jazzist tar ikke seg selv likehøytidlig – eller vil kanskje ikke fremstå like høytydelig – som de til tiderhar gjort tidligere. Og godt er det, for det viser seg nemlig at One-Armed Bandit er bandets beste album sålangt.

Bådearrangementer og det helhetlige lydbildet låter betraktelig mer organisk nå,uten at de egentlig har tilført noe særlig nytt til repertoaret. De fortsetter omtrentder de slapp med What We Must. 

Detlåter behagelig, varmt, lekent og herlig ærlig, mye takket være John McEntiresflotte jobb bak miksepulten – her gjør han en betraktelig bedre jobb enn dethan gjorde med sitt eget band Tortoise og deres helt streite sisteaffære fra isommer. 

Progen har dessuten fått større spillerom enn før, og jeg skjønner nåfullt ut hva de egentlig mener og vil med “Prognissekongen”: Rå tittel, bralåt, god plate!  

Alt i alt en imponerendelytteropplevelse som sender tankene til Frank Zappa og Steve Reich, om deskulle tonesatt en transatlantisk spionthriller fra den tiden Jaga-gutta ogJaga-jenta ble født. 

Well done!