James Zabiela: Perseverance EP

2 / 6 stars
b
a

Segmentering er gøy på kulturfeltet. Det gjør at folk kan tenke at de følger med på en vid sjanger som for eksempel «elektronisk klubbmusikk», men likevel forholde seg til fullstendig forskjellige verdener. Som når den nye huseieren min i Berlin ikke har hørt om Richie Hawtin. Eller at jeg ikke har hørt om denne James Zabiela som det viser seg å være mye hype rundt for tiden. Verdens 17. beste DJ i følge DJMags lesere, for eksempel.

Tittelsporet på denne EP’en blander cut-up vokal med moody synthlinjer, rockorientert bass og uinteressant programmerte beats. Det ligger muligens materiale til en middels god Rex The Dog-remix her, men utover det er det lite å hente. Likevel er det trist nok EP’ens beste spor. For med låt nummer to er det i tråd med tittelen «No Other Way But Down». Dette er flinkischeesy electrohouse som høres ut som noe midt mellom en dårlig Depeche Mode-remiks og den typen «electronica» som produsentene på en dårlig amerikansk b-film kunne finne på å legge over en nattlig bilscene, eller en nattklubbscene med litt sånn blått lys og en fyr som beveger seg gjennom en «pumpende» masse på dansegulvet, hvor det merkelig nok er sånn ca en halvmeter mellom hver kropp og nok lys til å spotte en gat fra andre enden av rommet.

«Human Intro Version» roter rundt i sub-Underworldterreng, noe som for så vidt er helt greit og mer intetsigende enn plagsomt. Litt sånn at jeg glemmer at jeg hører på den før alt tar en ytterligere dårlig vending med siste spor. Her samles alle EP’ens uheldige sider. Et gjennomgående trekk er et fokus på hi-end frekvenstweaking av den typen som gir ecstacykidsa frysninger på ryggen, men som Zabiela ikke gjør noe ordentlig bruk av. Ingenting her virker funksjonelt nok for dansegulvet, men som hodetelefonmusikk er heller ikke interessant nok. Dette er verken music to take drugs to eller music to work to. Det er kanskje, i beste fall, music to play computer games to. CSI-techno for World of Warcraft-nerds.