Jenny Hvals «Blood Bitch» er nærmest umulig å ikke reagere på

«Blood Bitch» klarer å overføre hver minste lyd og hvert minste hviskende ord på kroppen.

5 / 6 stars
b
a

Blood Bitch bekrefter at Jenny Hval evner å lage musikk som beveger seg hårfint mellom kunsten og popmusikken, en balansekunst man ikke skal ta lett på.

Jenny Hvals musikk og tekstunivers tar oss med inn i en svært fysisk verden. Alt handler om det fysiske, det intuitive ved kroppen. Hvordan kroppen og sinnet oppfører seg i møte med kroppen, med blod, sex, og når hud møter hud. Man føler seg ufrivillig kidnappet inn i kjøttet, inn i blottstillelsen av hvordan mennesket oppfatter dette møtet rent intuitivt.

Jenny Hval: – Zoomer inn i situasjoner og kjønnsorganer for å skape intim musikk

Blood Bitch er det vel så mye sex og blod som på den foregående Apocalypse, girl. Spørsmål knyttet til kropp og sex, og blod, og definisjonsmakten av dette er også i denne omgang et bærende konsept, men nå handler det om vampyrer, og der undertegnede mener Hval med fjorårets utgivelse leverte knallsterkt har hun nå virkelig overgått seg selv.

Dialogen mellom den hviskende tilbakeholdenheten og de mer konvensjonelle vokalpartiene er enda tydeligere og presise enn sist, de partiene hvor hun slipper til det rene poputtrykket, og krever av deg som lytter å akseptere dette som popmusikk, er vanvittig vakre.

Se også: Sushi x Kobe: – Dette er et av de bedre intervjuene vi har vært på på lenge

Refrenget på «Conseptual romance» er helt fantastisk, når pianoakkordene kommer inn under beaten, og vokalen glir inn i et fløyelsmykt parti blir låten omgjort til en helt fabelaktig poplåt, men tilbake i verset beveger hun seg inn og ut av dette kravet om å akseptere dette som popmusikk, til avvisningen av nettopp den samme tryggheten vakker pop kan gi. Det er inviterende og fint, men allikevel frydefullt konfronterende.

«Period Piece» er et annet eksempel der hun tar ladegrep om popen, og beviser egen evne til å fremstille denne dualiteten av fryktløst popfrieri, men samtidig total kompromissløshet. Og det er i spennet mellom disse to at det begynner å bruse i blodet, at ekstasen opparbeider seg og adrenalinet begynner å pumpe. Blodet som bruser er uløselig knyttet til popmusikken, og dette virker det som Hval har forstått.

Les også: FOAMM går hard ut mot keramikk og Nickelback

Det er ingen reaksjon mellom det rasjonelle og det fysiske her. Som konsept, ja, men musikken, den fysiske kraften som Hval overleverer på plate, er så kjødelig og direkte. Det er kjøttet og kroppen først, nesten alene, hodet befinner seg på utsiden.

Jeg hører ingen kjærlighetslåt her der hodet og hjertet krangler, derimot hører jeg opp til flere kjærlighetslåter der det kun er kropp. Kropp og den uunngåelige intuitive handlingen som følger, den som ikke klarer å la være å reagere på kroppen, i ønsket om fraværet av hodet.

Som kjærlighet for blinde.

Blood Bitch klarer virkelig å overføre hver minste lyd, hvert minste hviskende ord, pop så vel som kunst,  på kroppen, og det er nærmest umulig å ikke reagere.

Følg NATT&DAGs Spotify-spilleliste med den beste nye musikken

Tittel: Blood Bitch

  • Artist: Jenny Hval
  • Utgiver: Su Tissue/Sacred Bones
Jenny Hval, blood bitch