John Olav Nilsen & Gjengen

5 / 6 stars
b
a

Det prates ofte om vanskelige andreplater. Det er vel en av musikkterminologiens mest brukte klisjéer, uten å overdrive. Det er også veldig ofte sant: andreplater er vanskelige å naile. De høres gjerne litt tvungne ut, som om maskineriet bare går, uten den nødvendige oljinga. Men når det er sagt, så vil jeg bare få påpeke først som sist, at andreplata til John Olav Nilsen & Gjengen, ikke bærer nevneverdige spor etter en vanskelig unnfangelsesprosess. Det Nærmeste Du Kommer føles som en så naturlig videreføring av debuten som mulig. Det høres litt voksnere ut, litt mere sofistikert, ikke fullt så rått, men fortsatt uhyre bra og spennende.

Det merkes allerede på førstesporet, “Lengsel I Luften”. Det innledende trommesporet og de skingrende gitarene kan få en til å tro at man blir servert noe prepubertalt Broder Daniel-aktig, men i stedet utvikler låten seg til noe mye mer delikat: northern soul-trommer, New Order-gitarer, britisk eleganse og bergensk føleri. Akkurat dette er et nøkkelgrep ved Det Nærmeste …, det hadde vært så enkelt for Nilsen & Co og dyrket det rå føleriet, bare smørt tykt på med emosjonelle floskler og melodiøse banaliteter. Det hadde sikkert funket også. Men de velger den høye veien: Utrykket poleres heller og umiddelbarheten tones noe ned. (Radiosingelen “Skrekkfilm” er et unntak). Og det er et meget klokt trekk, for om lytteren hadde blitt servert nøyaktig det samme som på debuten, så ville levetiden på denne plata blitt drastisk forverret.

Når det er sagt, så er det ikke noe revolusjonerende nytt man blir servert her. Det er heller en dreining i retning sofistikert pop på bekostning av rå rock. Kremeksemplene på dette er “Emilie” og “Hundeår”. Førstnevnte drives av et delikat akustisk gitarparti, og slentrer ufortredent av gårde i bedagelig og tilbakelent tempo. Den nekter liksom å skli ut, men opprettholder hele tiden en enorm emosjonell tilstedeværelse. “Hundeår” er vel så delikat, med sine Durutti Column-aktige gitarer og sine svevende Manchester-synther og all sin lengtende melankoli. For alle connoisseurer av britisk 80-tallspop burde dette stå igjen som et av årets tidlige høydepunkter.

Men nå skal jeg ikke bli for panegyrisk her, dette er tross alt ikke et perfekt album. Selv om det er nært. Noe av det som forhindrer det i å bli dét, er det som blir regnet som John Olavs største styrke: tekstene. Han nekter å gå på akkord med sin egen fortellerstil, og i sine beste øyeblikk er det fantastisk og hjerteskjærende, men når det ikke funker, når han presser inn syv stavelser der det bare er plass til fire, da står det i fare for å ødelegge for musikken. Heldigvis funker det oftere enn ikke.