Musikkanmeldelse: Lars Vaular – 666 Mening

Rapgutten Vaular bruser med fjærne på tredje og siste byggekloss i «Alt Gir Mening»-serien.

4 / 6 stars
b
a

Da Lars Vaular bare het Lars, og var dyppet i LRG og prisga den norske velferdsstaten, virket det som om Norge hadde tørstet etter friskheten til den unge Vaular. Lars hadde det fortrinnet at han var en fantastisk dyktig rapper, samtidig som han aldri lot seg hefte ved ren battlerap. I duoen Tiern og Lars lagde han låter om junkies i Bergen, om gatekriminalitet og om grilling, chilling og sigging. Det var tydelig at Bergens uanstrengte virtuositet var kommet for å bli. Sammen med gjengen i A-laget, og senere også med barskinger som Jonas V og Petter Beyer, virket østlandsrappen gjerne merkelig stakkato, pompøs og selvhøytidelig til sammenlikning.

Lars Vaular har som kjent gjort sjangersprang få andre norske rappere kan skilte med, og han har dessuten høstet unison hyllest for mange av disse prosjektene. Da han balet med ballett og kjønnstereotypier på «Det Ordner seg for pappa», virket det som om Lars knapt hadde plass til flere fjær i bolleklippen sin. Lars har nå likevel varslet at han skal ta det tilbake til basics med siste del av albumtrilogien «Alt Gir Mening», og det har han virkelig gjort.

Han briljerer igjen med teknisk dyktig rap, samtidig som han gir sleivspark til både Skeez TV og sneakersamlingen til Chris Stallion & Patski Love («Stripar»). På noen av låtene har Lars med seg en fyr i bakgrunnen som fungerer som en slags oppmuntrende lattermaskin som hoier ukontrollert hver gang Lars leverer en punchline. Hoiende latterbokser og upåklagelig teknikk til tross, Lars ser ut til å ha bikket et punkt i karrieren sin hvor komformiteten formelig kan høres gjennom høyttalerne. Det ligger noe mykt og formsatt i låtene på Mening, litt som da Common begynte å ta ting tilbake til basics på midten av 2000-tallet. Det finnes likevel aktualitet her både innholds- og formmessig: Sistesporet «Røyner på» smører tykt på med autotune og effekter, og den har en pulserende lekenhet som trenger igjennom noe av den generiske flinkheten til flere av de andre sporene. Det er riktignok helt til sisteverset ankommer med noe som høres ut som en abstrakt samtidsdiagnose som virker sånn passe interessant. Førstesporet «For ung til å dø» nyter godt av en solvarm vestkystvibb, og her er Lars virkelig tilbake i sitt rette element.

På «Dessverre» kan Lars Vaular skilte med at han har respekt for sine foreldre, at han betaler for kollektiv trafikk, har skrevet brev til Pimp C og har statsministeren tilstede på konsertene sine. Alt sammen er prisverdig, og man er takknemlig for at Lars alltid har insistert på sin egenart – både som punchlinerapper og ballettdanser.

Vaular har en imponerende CV. Det er derfor det føles noe unødvendig at han skal bruse så mye med fjærene sine med formelbasert rap. Mening i sin helhet føles litt som å være en arbeidsgiver under et jobbintervju hvor kandidaten forsøker å hamre inn hvor dyktig hen er. Det trenger han virkelig ikke.

Tittel:

  • Artist: Lars Vaular
  • Utgiver: NMG/G-huset