Selvhat, fylleringing og store baller

6 / 6 stars
b
a

Bærums-guttenChris Lee begynte å rappe for tolv år siden, og han var lenge en av landetsflinke, dog anonyme hiphop-talenter. Men der mange av disse har forblitt iundergrunnen med snevert musikksyn, åpnet Chris derimot opp for å leke medandre sjangre, noe som til slutt førte til fjorårets debutskive Worry No.

Albumet overrasketundertegnede positivt, men kunne likevel aldri ha forberedt meg på den enormemusikalske utviklingen som har resultert i fantastiske Love Ghost. Den aller første kvelden jeg sjekket ut albumet, endtejeg opp med å sette åpningssporet “Drunk Dialer” på repeat i alle fall tiganger, og jeg mener lett at vi snakker om en av norsk musikkhistories absoluttbeste sanger. En perfekt låt på alle måter, både melodi-, komposisjons- ogtekstmessig.

Å legge lista så høyt fra starten av kunne lett ha blittkatastrofalt, men når Chris følger opp med tre nesten like glimrende låter, erdet plutselig grunn til å ymte frampå med et “årets norske skive?”.

Kjærlighetskrevende “Isn’t It Enough” med multitalentet Maya Vik (fra Montée)er en sang som rent musikalsk er så sukkersøt at det trengs en mann med storeballer for i det hele tatt å våge å framføre den. Hvis det likevel skulle værenoen som tvilte på Chris Lees manndom (no Gro Hammerseng), tar han det destohardere igjen på player-sporet “Think I’m Lyin’”, der han får hjelp av denlegendariske Oakland-pimpen Too $hort over en særdeles regionsriktig Basmoe-beat.

Men etter å ha vært breial kjekkas i seks og et halvt minutt, kommer den dritaog ikke like selvsikre fyren fra “Drunk Dialer” tilbake på “Lower YourStandards”. Her viser Chris igjen sin imponerende evne til å lage fantastiskemelodier og morsomme tekster. Faen så bra!

Det er umulig å plassere Chris Lee ien spesiell musikalsk bås, i og med at han beveger seg like smertefritt i bådepop-, rap- og R&B-landskapet. Han viser blant annet en forståelse forlåtbygging som de fleste av landets R&B-sangere burde studere medargusøyne. “Angels” er i den sammenheng herved pensum for håpefulle rytme ogbass-drømmere. Pretty fucking fly for a white guy, da!

I kamp med Name erChris Lee Norges kanskje mest usannsynlige rapper, men med versene sine påsamarbeidet “Starstruck” viser begge gutta at det sjelden er smart å henge segopp i det ytre når man skal bedømme noen musikalsk. Etter massiv radiospillingav skivas to første singler “Monkey” og “Talk To The Hand”, fenger de megåpenbart ikke like mye som da jeg først hørte dem, men heldigvis tar det lengertid for det norske folk å gå “lei”, noe som nylig sikret Chris Lee envelfortjent 2. plass på Topp20-lista med sistnevnte låt.

Og mer er det egentligikke å si: både folket og Rødahl elsker Chris Lee (no My Friend Club), og det ermed andre ord bare å gå ut og anskaffe seg årets norske skive!