STELLA POLARIS

2 / 6 stars
b
a

«Norges neste superstjerne». «Landets største talent».

«Stella er flink. Ikke flink for å være norsk. Bare flink.».

Nuvel. I beg to differ, som det så fint heter. Debutskiva fra denne nye superstjernen, landets største talent og gud veit hva Dagbladet Fredag ikke har ment, er nemlig langt unna det nivået det burde vært på. Særlig adjektivene og forhåndsomtalen tatt i betraktning. (Håpløst titulerte) Living For Music bærer ikke bud om en norsk superstjerne. Det bærer ikke engang bud om en ny ordentlig artist. Living For Music er bare enda en skive som kommer til å selge under femten hundre eks. Enda en norsk urban act som forsvant før den kom.

Svaret på hvorfor er egentlig ikke særlig komplisert, heller. Det er så enkelt som at Living For Music er blitt en fullstendig retningsløs og dertil sjelløs affære. Snarere enn å lage et helstøpt album ser Stella og produsent Rumblin ut til å bruke de tretten sporene på å prøve litt av alt, uten å gjennomføre noen av sporene fullstendig. Hvilket stort sett resulterer i at alt høres like irrelevant og sjarmløst ut# Fra Timbaland-emulasjonen i nesten tålelige «Go Getta», gjennom den kjipeste norske låta hittil år i «Problems», til «Kool Girls» ( som mest av alt likner en ideskisse til en uferdig Pink-låt) snakker vi lite imponerende refrenger, en god del nødrim, statisk rapping milevis unna Vinni eller MadCon eller Karpe Diem eller hva du vil. For ikke å forglemme generelt dårlig tekstarbeid. «I’m always with my kool girls, chewing bubblegum» akkompagnert av smuget-gitar er ikke det norsk musikk trenger akkurat nå, gitt.

Mangelen på sjarm er allikevel det mest påtakelige her. Der de overnevnte artistene på en eller annen måte engasjerer, det være seg tekstmessig, visuelt eller hva faen, gjør Stellas kombinasjon av dårlige tekster og mangel på personlig uttrykk Living For Music til en rett ut personlighetsløs skive uten sjel. I en sjanger overbefolket av middelmådige artister bør man i det minste ha noe særpreg å slå i bordet med. Living For Music er ikke stedet å lete i så måte.

Rett skal være rett. Det finnes lovende øyeblikk her. Det finnes øyeblikk hvor viljen trumfer dårlig tekstarbeid. Introen står eksempelvis fram som et lyspunkt. Velprodusert, fete blåsere, tightere rapping enn resten av skiva til sammen. «She Got It» er kul nok, og «Radio Tunin’» har faktisk et semi-hit-potensiale. Tre greie spor på et tretten-spors album er desverre ikke nok til å redde Romeriks-jenta. Selvsagt er det ikke det.