Summerstemning

5 / 6 stars
b
a

Vi har nesten blitt bortskjemt med gode utgivelser fra Hans-Peter Lindstrøm. Hadde ikke du også nesten glemt andreplata II med makker Prins Thomas, den som kom tidligere i år?

Kanskje var den i overkant hårete og tilbakelent, men samtidig mye bedre enn det meste annet som kommer ut av elektronisk lyttemusikk i disse dager. Stadig sender Lindstrøm også ut nye tolvtommere og singler, gjerne rettet mot et dansende publikum i Brasil, London eller et annet sydende sted der “ting skjer”. Man tar det nesten som en selvfølge at alt Lindstrøm skrur sammen holder høy kvalitet – enten det appellerer til dansegulvet eller et røkfylt kollektiv der de omfattende vinylsamlingene er selve limet i kameratgjengen.

Real Life Is No Cool må kunne kalles Lindstrøms første ordentlig popplate. Eller discopop-plate. Isabelle H. Sandoo – tidligere kjent under navnet Solale, nå med aliaset Christabelle – er med som både vokalist og låtskriver, noe som har hatt stor innvirkning på resultatet. Veldig forenklet kan vi si at dette høres ut som Lindstrøms Where You Go I Go Too-album fra 2008, men bare strammet opp, kuttet ned og tilført tradisjonelle sangstrukturer. Vi finner tendenser til både vers og refreng her, selv om Lindstrøms fargespekter, effektarsenal og utflytende stil fortsatt er lett gjenkjennelig. Her er Miami-synther. Langstrakte og suggererende stemninger. Klokkespill. Små elektroniske blip. Og selvfølgelig funklingen i diskokula. Den lurer hele tiden et sted der borte i horisonten.

I samarbeid med Sandoo kan det også virke som om Lindstrøm tillater seg å være enda litt frekkere enn ellers. Kanskje gir platas mer konvensjonelle sangstrukturer han lyst og anledning til “å dra litt ekstra på”. Fanfaren på “Lovesick” er nesten som Max Martin på kodein. Synthtrompetene på “Baby Can’t Stop” vil nok få mange unge til å tenke på danskebåt eller karneval, mens “So Much Fun” er en sidrumpa housepiano-låt. Mye av dette var slikt vi omtalte som “ostete” – cheesy – på starten av 00-tallet. Nå er det ingen som bryr seg om sånt lenger. I dag råder følgende mantra: Alt er lov, så lenge det høres bra ut.

Og Real Life Is No Cool høres veldig bra ut. Den riktige dansegulvstemningen er på plass, den gode sammenfletningen av vemod og ekstase. En tåre på kinnet. Hender i været. Til tider er det nesten så det synger i skritter, som John Fante ville sagt det, før en krystallklar tristesse melder seg i neste sekund.

Christabelle synger med flere stemmer her. Ofte høres hun ut som Donna Summer, noen ganger som Kylie og noen ganger som Sister Sledge anno 1977. “Let’s Pratice” låter som om Sonic Youths Kim Gordon skulle laget techno, mens “Music In My Mind” og “Keep It Up” er det man må beskrive som musikk perfekt for rosa solnedganger: Hvite badekåper i frotté, Veuve Clicquot, gullsmykker mot rynkete og oversolte brystkasser, sjøfiske fra yatcher. Likevel blir denne strandromantiske tilnærmingen noe billig. Særlig når man ser omslagsfotoet der Lindstrøm og Sandoo sitter i en loppemarkedsofa med lurvete sveiser og hettejakker. For dette er først og fremst musikk for folk som elsker musikk – laget av folk som elsker musikk.

Avslutningen “High & Low” er låta som – i alle fall for Annies del – absolutt burde vært med på årets Don’t Stop-plate, noe som beviser at Lindstrøm har en stor popprodusent i magen. Spørsmålet er om han ønsker å slippe den løs, slik for eksempel Dan Lissvik fra den svenske duoen Studio har gjort i samarbeid med artister som Taken by Trees og The Crêpes. Vi får se. Uansett blir det nok bra.