Susanne Sundfør – The Silicone Veil

Publisert 10. April 2012

(OBS! Feil versjon i papirutgaven – her er den riktige.)

SUSANNE SUNDFØR

The Silicone Veil
(VIRGIN MUSIC)

Sadistisk nytelse

Det er med en viss ærefrykt jeg anmelder Susanne Sundfør. Hun har unektelig befestet sin posisjon som rikskverulant, hardcore feminist og ikke minst en av vår samtids beste musikere. Den første som introduserte meg for henne, fortalte hvordan han hadde begynt å grine av “The Brothel”, og jeg skulle siden møte flere som hadde fått tak i sitt dypeste følelsessenter i møte med henne. Jeg har nok et mer anstendig forhold til Sundførs musikk, men forventingene til The Brothel-oppfølgeren er ikke lavere av den grunn. Hun har tross alt en høy stjerne i den norske musikkrets, og kan plukke fra øverste hylle når det kommer til samarbeidspartnere.

På Silicone Veil er hun akkompagnert av Trondheimssolistene på fem av ti spor, flankert av Lars Horntvedt og Jørgen Træen, i henholdsvis produsent og miksestolen. Og det som slår meg etter første låt, “Diamonds”, er hvorfor det elektroniske arrangementet er så oppe i dagen likt Lykke Lis Wounded Rhymes? Det er noe skuffende uoriginalt ved programmerte rytmer med metallisk klang og knirkete beats a la Røyksopp 1999 i Sundførs musikalske univers. Heldigvis er de lite dominerende, men det forekommer gjennom hele plata.

Sterke låter i et mangfoldig arrangement av strykere, piano og synths kombinert med Sundførs guddommelige stemme redder verket fra et trivielt utfall. Og jeg kan ikke hjelpe for mine stadige assosiasjoner til Per Olov Enquists kjærlighetsroman “Styrtet Engel”, og Maria og Pinons historie. Om det tohodete monsteret Pinon som ble holdt fanget i en gruve i Mexico. En sann historie tilsatt en dose dramatikk av Enquist, som gir liv til Pinons utvekst. Maria kaller han henne, og i tillegg til å være Pinons siamesiske tvilling er hun hans kone. Hun er stum, men kan kommunisere med Pinon med sang. Hun kan synge ondt og hun kan synge vakkert. Når hun synger ondt lar hun han gå gjennom de verste pinsler, når hun synger vakkert fyller hun han med kjærlighet, og det er omtrent sånn Sundfør oppleves, det er godtvondt å høre på, samtidig er jeg glad jeg har henne på anlegget og ikke hodet, så jeg kan skru henne av når det blir for intenst.

The Silicone Veil er som Pinons skjebne via Enquist, det som i utgangspunktet er nok et musikkstykke av samtiden, har Sundfør med sin kraftfulle og guddommelige stemme tilført den nødvendige dose jus. For selve innpakningen har vi hørt før, hos både Lykke Li, Sufjan Stevens, og ikke minst Björk.