Svartjazz

5 / 6 stars
b
a

I løpet av Shinings levetid har man sett en utviklingav typen “se deg aldri tilbake, ekspander eller dø”, og denne gangen leggervisjonære Jørgen Munkeby og co liten skjul på hvor de plasserer seg musikalskmed den finurlige albumtittelen Blackjazz.

Avantgarde-metal er i vinden om dagen, noe som passer perfekt med måtenShinings uttrykk har utviklet seg på. Shining er fortsatt en uhyre kompleksaffære, og de presenterer et forvrengt bilde av iskald og kalkulert, menimprovisert jazz. En liten motsetning der, men du skjønner tegninga.

Det låterbetraktelig mørkere enn tidligere, og de ekstreme ytterpunktene er dyrketmaksimalt. Dette er metal uten å være metal. Jazz uten å være jazz. Her kryssessjangre i et teatralsk inferno av pur faenskap og spilleglede.

Produksjonen på Blackjazz er mektig, detaljrik ogpresset langt frem i høyttalerne. Sean Beavan (Nine Inch Nails, Slayer, DepecheMode, Marilyn Manson) har stått for miksen, og har gjort en glimrende jobb.

Etannet interessant element med Blackjazzer skivas umiddelbare tilgjengelighet, som mot alle odds, dare I say, gjerne kanfunke utmerket på et dansegulv. I hvert fall der jeg kommer fra. En litenmotsetning igjen der, men det som blant “folk flest” kan virke uforståelig ogutilgjengelig trenger ikke nødvendigvis å være det, selv om det tilsynelatendekan virke sånn.

Shining har lang liveerfaring, noe som garantert har hatt sittå si i forhold til låtskrivinga her. Én ting er å lage musikk med tanke på denindividuelle lytter, noe ganske annet er det å fremføre musikk foran et størrepublikum som gjerne ikke vet hvem du er eller forstår hva du holder på med. Deter en ekstremt viktig egenskap å kunne formidle det man driver med, uansetthvor sært uttrykket måtte være, og her feiler mange.

For Shining klaffer det. Blackjazz er bandets beste så langt.