The Weeknds overflod er i ferd med å gjøre ham overflødig

Den beste låta på The Weeknds Starboy setter resten av albumet i et dårlig lys.

3 / 6 stars
b
a

Han har alltid for mye av ting. Er det en ting som kjennetegner Abel Tesfaye, er det overflod. I tekstene hans er det alltid masse greier han ikke trenger, enten det er ting eller damer eller dop eller alt på en gang. Men det kjennetegner også selve musikken.

Det gledesløse ved tekstene smitter også over på hvordan musikken høres ut: Hvor kommer egentlig motivasjonen til å hente inn Daft Punk fra? Hvorfor etterlikner han Michael Jackson? Det høres aldri ut som om han gjør det av lidenskap. Det høres ut som han gjør det fordi han kan.

Det er overflødig, men aldri ensformig. The Weeknd er god til å gi den samme gamle apatiske hedonismen nye musikalske klær på hvert album. Fjorårets popmonster Beaty Behind the Madness var steget ut i rampelyset, og skilte radikalt fra det seige mørket han hadde beveget seg rundt i på sine første utgivelser.

Starboy er på én måte mer av det samme. Det er fortsatt pop som ruller som en tanks over alt annet. Men det mer funk og det er lystigere. Det er mindre mørkt. «I just fucked two bitches ‘fore I saw you, and you gon’ have to do it at my tempo», sang Tesfaye sist. Denne gangen er det lystigere og vagere: «You don’t have to spend your life with me, you don’t have to waste your energy, we can just be rockin’», synger han nå. Hedonismen er der fortsatt, men den er litt rundere i kantene.

Følg N&Ds spilleliste med den beste nye musikken

Albumets beste låt er den hvor The Weeknd høres minst ut som seg selv. På «Secrets» samples to new wave-klassikere, «Pale Shelter» av Tears For Fears og «Talking in your sleep» av The Romantics. Det høres kanskje ut som en malplassert 80-talls-pastisj, men i stedet blir låta et perfekt eksempel på at englestemmen til Tesfaye ikke kjenne noen sjangerbegrensninger, og med hell kan føre helt uventede elementer sammen. «Secrets» er det eneste stedet på albumet hvor det høres ut som han har tatt en sjanse. Her har han ikke safet, og det har gitt belønning.

Samtidig setter det resten av albumet i et dårlig lys.

LES OGSÅ: Aslak Hartbergs Gift er en av høstens fineste utgivelser

Også gjesteopptredener fremstår umotivert og overflødige. Future har et par helt unødvendige innslag. Kendrick Lamars flinkisrapping på «Sidewalks» er også bare i veien. Lamars indignerte alvor føles riktig når den får leve i sin egen verden, men det passer dårlig sammen med den følelsesbedøvede Weeknd.

Det er også vanskelig å se hva Daft Punk tilfører, både på tittellåta (som funker som albumintro, men som med sitt irriterende, monotone vers ikke holder som singel) og den trivelige, men forglemmelige, «Get Lucky»-aktige avslutningen «I Feel it Coming». 

Overfloden gjelder også i selve albumets omfang: Det varer til sammen i nesten 80 minutter, over 18 låter.

Anmeldelsen fortsetter under videointervjuet.

Det er forståelig, for i en tid der listeplasseringen baserer seg på streamingtall for enkeltlåter, lønner det seg å ha mange låter på et album. Hva gjør det med albumformatet som kunstnerisk enhet, kan man spørre seg. I The Weeknds tilfelle er det ingen tvil om at det slår ut negativt.

Det er ingenting her som er veldig dårlig (det meste er helt ok, dyr pop), men det er først og fremst bare veldig mye, uten at man helt ser motivasjonen bak. Det høres ut som om The Weeknd ser seg fornøyd med å bruke mye penger på å høres proff ut.

Og det er synd, fordi her og der, særlig på«Secrets», ser man at han har mer å komme med.

Se også:

Silvana Imam hater mannsrollen og elsker katter

Har Oslo endelig begynt å lage relevant rapmusikk igjen?

Tittel: Starboy

  • Artist: The Weeknd
  • Utgiver: Universal
The Weeknd