Verdifulle menn

6 / 6 stars
b
a

“Her finnes mennsom ingen trenger og menn som ingen vil ha/bussen går hvert kvarter, men ingenkommer seg herifra”, syngerJohn Olav Nilsen fra Loddefjord utenfor Bergen på den beste norske debutplatapå lang tid. Linjene er hentet fra det The Cure-aktige nøkkelsporet “Ting eglærte når eg ventet på bussen” – en låt så musikalsk oppløftende at den burdespilles på radio hver morgen, men samtidig med et så lett gjenkjennelig og sentimentaltinnhold at teksten snart vil være risset inn i skolepulter og bakpå buss-seteri kjedsommelige drabantbyer over hele landet.

JoachimNielsen og Håkan Hellstrøm har allerede vært nevnt for å beskrive John OlavNilsen & Gjengen, og flere likehetstrekk er åpenbare: hooligan-koringen,fyllemytene, Morrissey-parafraseringene, allsangrefrengene og den utleverendehistoriefortellingen. Likevel føles sammenligningene noe unødvendige. For selvom For sant til å være godt ogsålener seg tungt på britisk rocketradisjon og artister som The Jam, The Clash ogPete Doherty, er det viktigste med denne plata at den presenterer et nyttrockeband med gode låter og historier de vil fortelle – på norsk. Dette albumet er rett og slett noe vi lenge har savnet.

FrontmannNilsen skal ha mye av æren for dette. Han er interessant som scenepersonlighetog tekstforfatter fordi han hele tiden pendler mellom å være farlig og feminin,maskulin og sårbar, selvopptatt og empatisk, innsiktsfull og idiotisk. Entypisk antihelt. En bølle med hjerte. Troverdig skildrer han alle rangelensfaser der han vandrer gatelangs på jakt etter kjærligheten. Vi får ekstasen i”Piken med sviket”, nedturen i “Hull i himmelen”, håpet i “Ti ganger tusen” oglitt av alt sammen i fabelaktige “Ikkje fåkk med kjærligheten”. Da kan vi levemed at linjer som “Det gjør så ondt, menføles så riktig” og “Det kommer ingeni morgen for sånne som oss to” grenser til det klisjéfylte. Tenk bare påalle de meningsløse engelske tekstene vi har svelget i årevis. Og selv om denunge mannens tekstunivers sikkert kan føles snevert for noen, er de fleste følelsenesom skildres her allmenngyldige. Forfriskende er det dessuten å hørenorskspråklig populærmusikk som for en gangs skyld ikke handler omovergangsalder eller “jeg smiler hverda’/fordi jeg er glad“.

Vi må ikke glemme bandet – Gjengen, altså. De seks gutta spiller stadigtettere og mer raffinert, og den noe skjemmende ungdomsklubblyden frakonsertene er skrubbet vekk. Enkelte låter vi bare husker som Myspace-grøt, erdessuten tilført detaljer som skaper ny dybde, for eksempel noe fingitarflikking på “Hull i himmelen” og strykere på “Diamanter og kirsebær”.Her har nok produsentene Datarock-Fredrik ogYngve Sætre vært gode å ha i studio. Likefullt er det bevart en rufsete ogskranglete konsertstemning her, en snikende følelse av at alt kan gå galt hvertøyeblikk. Og det er i møtet mellom Nilsens tekster og Gjengens utålmodigehåndtering av instrumentene den rette følelsen oppstår. Hver låt har et uroligdriv som liksom lokker deg ut i desperat leting etter den spesielle stemningen,den spesielle vennen, den spesielle festen# de poetiske glimtene i livet deralt klaffer og du virkelig kjenner asfaltenunder sålene, kveldsvinden i luggen og ginen som brenner oppmuntrende i hodet.Dette er rastløs rock ’n roll som unge mennesker vil identifisere seg med,samtidig som For sant til å være godtogså fungerer som god historiefortelling/ungdomsnostalgi for de som lever envelfrisert villahage unna episodene som skildres. Så helt uavhengig av om duføler at John Olav Nilsen forteller noe om ditt liv eller bare sitt eget, børdu ha stor glede av å høre denne samlingen lidenskapelig og uhyre fengendesamtidsrock. Særlig om du er blant dem der ute som fortsatt tror påkjærligheten.

John Olav Nilsen & Gjengen holder slippefest på Garage lørdag 5. september. Albumet er i salg fra 14. september.