Vidar Vang & The Northern Men: Stand Up Straight

3 / 6 stars
b
a

Vidar Vang kan nok rette ryggen over sin oppfølger til Rodeo, men noen medalje blir det dessverre ikke på ham. Det starter bra, men går tomt for virkelig gode melodier halvveis, og det i et amerikanalandskap som til tider blir litt for mye Petty av det gode. Åpningssjarmøren “Ain’t seen nothing yet» scorer stort på «Ghost Town»-orgel (jepp!), «Here it is» er en fin låt, men hva er det for slags dødsromantikkoppheng Vang har skaffet seg? Temaet dukker opp igjen i «Mama, I’ll get by»: «Mama, I’m strong/I’ll die on my own …» Hmmm. «Happy» er småsnappy, «Highways of my mind» er en litt urealisert liten perle, hvor gjestevokalisten Ingrid Olava Brænd Eriksen får vist seg ordentlig fram. Følg med den damen! Da er vi kommet til spor 5, hvor jeg gjerne kjøper refrenget «she says she’s happy/he says he’s happy too/dam, dam, duh, duh». Men så fisler det ut, med et lite unntak for «Everyday». Tekstene er ikke spesielt minneverdige, selv om det muligens er en del selvbiografisk her (?). Sjangeren ber jo om klisjeer, greit nok, men linjer som «clouds keep on burning/wheels keep on turning” er det ikke hvem som helst gitt å bli tatt alvorlig med. Sympatisk fyr og sympatisk prosjekt, men det holder ikke helt i mål for denne (muligens lett blaserte) lytter.