Natt&Dag møter Håkon Moslet

Han anmelder musikk i Dagbladet. Han har skinnbukser. Han er en av de mest mislikte personene i rocke-Norge.

Du store alpakka! Drikker vi cola på Dagbladets regning?

– Heh … Økonomien til Dagbladet går stadig nedover, men vi har da fremdeles råd til …

… litt bestikkelser i ny og ne.

– Vel, det er jo vanlig å påspandere noe å drikke eller spise i en intervjusituasjon, selv om det egentlig var dere som skulle betale dette, i og med at det er jeg som blir intervjuet.

Hva bruker du i håret ditt, Håkon Moslet? Det er så fluffy og fint.

– Jeg bruker vanlig shampo. Ingen balsam.

Hvor mange plater har du?

– Rundt 1500, kanskje.

Men det er vel omtrent så mange du blir tilsendt i løpet av et år, og du har jo holdt på i en del år. Hva gjør du med resten?

– Jeg gir bort et par kasser i året på jobben. Og til broren min.

Du gir dem all møkka, mens du beholder kremen?

– Jeg gir bort det jeg ikke selv vil ha, ja.

I går var du på familiekonsert med Sissel. Du har jammen en allsidig musikkinteresse!

– Det er en del av jobben. En viktig del av jobben. Det er kanskje litt pinlig å tenke på i ettertid, men en av mine kampsaker da jeg begynte i Dagbladet var at vi måtte skrive mer om DDE. Her hadde man et av Norges mest populære band og så nektet Akersgata å dekke dem. Som musikkjournalister har vi ikke anledning til å overse det som beveger seg i folkedypet. Samtidig forsvarer jeg retten til å være arrogant og ignorant i anmeldelser.

Finnes det ingen ting du ikke er villig til å gjøre for penger?

– Motivasjonen min er ikke penger. Da jeg begynte i Puls var jeg i det hele tatt overrasket over at det gikk an å få betalt for å skrive om musikk.

Du startet som kjendisjournalist. I en periode løp du stadig i hælene på kronprins Haakon Magnus. Skammer du deg over det nå?

– Nei, jeg har faktisk ikke løpt så mye. Det var vel mest Helle Høiness som løp etter krompen (også Dagbladet-journalist den gang, journ. komm.) som stod for løpingen etter krompen. Men jeg innrømmer at jeg har ringt på døra til Morten Harket og spurt om han var skilt.

Hva er egentlig linken mellom dårlige musikkjournalister og skinnbukser?

– He he. Jeg så at koristen til Sissel hadde på seg et par blanke skinnbukser i går, og det er jo litt urovekkende. Men jeg lar meg ikke mobbe bort fra de buksene. Fikk dem av kjæresten min. De er kjøpt i Kreuzberg, Berlin.

Er buksene inspirert av Nick Kent eller Morten Harket?

– Ingen av delene.

Tåler de vann?

– Tror det?

Ja for det blir vel kylet endel halvlitere over deg når du drister deg ut på byen?

– Øh, det er lenge siden, det er lenge siden folk har gått til angrep. Jeg hadde en episode (Gluecifer, journ. anm.) Men jeg synes nesten man får tåle det i en så liten by. Det er en kalkulert risiko. Det går greit for meg, sånt har en tendens til å prelle av, og i det lange løp er det jo ølkasterne som tar seg dårlig ut.

Du skal ha honnør for å tørre gå på byen, med tanke på hvor mange terningkasttre- artister som blir aggressive i fylla. Har du møtt på han St. Thomas da, han skal være en lunefull fyr?

– Nei, men jeg hørte han hadde snakket om meg fra scenen i Bergen etter at anmeldelsen stod på trykk. Men noen måtte si ifra om at plata ikke var så bra som alle skulle ha det til, for den har en masse svakheter som ingen klarte å påpeke.

– Det tok litt tid før jeg fullt ut forstod hvor hardt artister kan ta kritikk. Alle vil gjerne være respektert. En fæl opplevelse var da jeg anmeldte en eller annen dame, hva var det hun het …, det var vel den første som stod på trykk. Jeg fikk en oppringning fra manageren hennes som skjelte meg ut og fortalte at hun satt hjemme og gråt og ikke turte gå på scenen på sitt eget releaseparty. Huff!

Der la du fremtiden hennes i grus.

– Vel, du kan kanskje se det fra en annen side; at plateselskapet burde ha forberedt henne litt bedre på hva som kunne komme.

Er det noen slakt du angrer på?

– Hmm, sett i ettertid var det nok feil å gi en ener til den første Spice Girls-skiva.

Hvorfor det? Fordi den solgte så mye?

– Neei, men den fikk så mange gode anmeldelser overalt, og noen måtte si ifra. Jeg liker’n ikke så godt selv, men den fortjente bedre, sett i sammenheng …

Så det er altså mer snakk om politikk enn om musikkbedømmelse?

– Det er alltid en blanding av flere faktorer.

Føler du at “Absolutt Underholdning” (underholdningsprogram på TV2 hvor Moslet kommenterer nye poputgivelser, journ. anm.) er et program i din ånd?

– Hmm, nei, kanskje ikke helt. Men man bør jo være på TV en gang i uka, he he. Hvis man trodde Dagbladet var tabloid tar man visst feil. TV 2 tar kaka. Men jeg synes det er artig. Det er en forlengelse av hva jeg gjør i Dagbladet.

Får du spenn for det, eller er det en del av en markedsføringsplan for Dagbladet?

– Det er ikke bevisst produktplassering av avisen, hvis det er det du mener. Jeg får honorar selv, femten hundre kroner.

Så “Absolutt Underholdning” er Dagbladet for folk som ikke kan lese?

– Nei, det er vel mer VG for folk som ikke kan lese, he he.

Finnes det et TV-program du ikke kunne tenkt deg å stille opp i?

– Å ja det er mange. Deriblant samtlige reality- shows.

Er det noen artister du gjerne skulle ha hengt mer ut med?

– Nei. Jeg har vel fått oppfylt de fleste av mine drømmer. Jeg er nok en sånn ensom ulvtype, har aldri vært en del av en guttegjeng for eksempel. Og det er sånn fortsatt. Er i hvert fall ikke del av noe musikkjournalist-miljø. For eksempel.

Hvordan er det å jobbe på samme sted som kjæresten din (Trude Ringheim, som jobber i Dagbladet Magasinet)?

– Hun er forresten veldig stolt av skinnbuksene mine, hun også. Det er mine to kjæreste eiendeler; dama mi og skinnbuksene mine, he he.

Du, det er en ting jeg lurer på, hvorfor begynner du alltid å grine i fylla?

– Bak det harde ytre skjuler det seg vel en følelsesperson. Det er jo ikke så uvanlig at folk tar ut følelser i fylla. Dessuten er det vel ikke tøffhet som ligger bak det jeg skriver. Det er ikke det det dreier seg om.

Kanskje det er den dårlige samvittigheten over alle banda du har slaktet!

– Nei. Jeg mener det er viktig å melde noe som musikkjournalist. Anmeldere må ha stor frihet til å skrive hva de vil. Det er viktig.

Har du en mørk hemmelighet?

– Har vi ikke alle det?

Vi tenker på en historie som involverer Espen Lind, gratis sprit, og en hemmelighet som ikke ble holdt på.

– Nei det stemmer ikke. Det var ingen “hemmelighet”, og det var heller ikke noe sprit inne i bildet. Det var en journalist på jobb. Men det stemmer at Espen Lind var veldig fortørnet over et førstesideoppslag som ikke kom på trykk når han ventet seg det. Men det har vi skværet opp i.

Fortell om forholdet ditt til Lise Karlsnes i Briskeby. Rett før den store Briskebyhypen din så vi dere i heftig clinch.

– Nei, det stemmer ikke.

Hun var jo over hele deg på Bylarm i Bergen! Like før de fikk platekontrakt og kvelden før du hadde en skamrosende artikkel på trykk. Vi har vitner!

– Gid det var sant. Men jeg har aldri vært venner med noen av dem, eller hatt noen følelsesmessige bånd til Briskeby. Men søskenbarnet mitt spilte i Tuesdays, og broren min spiller trommer i danseband, så er det sagt. Og moren min skriver brev, ett hver dag. Det er der jeg har talentet fra. Dere har ikke flere kompromitterende historier om meg da?

Det nytter ikke. Du avfeier jo alt kategorisk, uansett.

– Nei, det stemmer ikke.

Der ser du. Du avfeier alt!

– Nei, det gjør jeg ikke.

Jo. (Mumler, med munnen full av mat.)

Hva er favorittplata di?

– Kanskje Houses of the Holy med Led Zeppelin. Eller kanskje den nye til White Stripes.

Det er rocker du er, innerst inne?

– Ja, det er kanskje det.

Hvorfor skriver du ikke mer om Bærumshouse?

– Hva? Synes du jeg burde det?

Tech-house er skikkelig digg musikk!

– Da har jeg vel sviktet på det området. Sorry.

La meg få siste ord nå. Hva er det egentlig som kvalifiserer deg til å synse om musikk i en riksdekkende avis?

– For å si det sånn; det finnes veldig mange i Norge som kan mer om musikk enn meg. Likevel føler jeg at jeg er rett mann på rett sted.