Alkohol kan slå begge veier. Ekstra synd er de gangene den kun slår tilbake på deg selv. Det vet Magnus Rønningen alt om.
Vi vet alle at alkohol i begrensede mengder gjør livet lettere og de fleste sammenkomster festligere. Vi vet at den på et punkt forsterker enkelte sanser samtidig som den bedøver. Dessverre vet vi også at følelsen alkoholen gir oss er forgjengelig. Vi vet også at den, på en annen side, kan forsterke ensomheten, og at den ofte bringer med seg irrasjonelle tankerekker.
Det vi ikke vet er hva kvelden i rusens navn vil skjenke oss. Vi vet heller ikke hvilke sanser som kommer til å bli utfordret og/eller neglisjert. Er du deppa og skitten på innsiden, og tenker at en en folkelig fyllerai er det som skal til er det 80% sjanse for at du har rett. De resterende prosentene er derimot FRYK-TE-LIG vonde å forholde seg til når promillen blir for stor og prosentregningen går ad undas.
Bakteppe
Som jente vet jeg at de første føringene før en offentlig flause som regel ligger i baktankene mine, som en slags provosert nerve. I edru stand kan jeg forholde meg til provokasjonene, men i rusede øyeblikk oppleves de som ytterst gjeldende og tas derfor på alvor.
Med dette som bakteppe velger jeg å påstå at
selvmedisinering i form av alkohol sjelden viser seg å være forløsende. Har man
en skjult provosert nerve kan man banne på at den i ruset tilstand legger seg
som glidemiddel rundt hjernen din, og fremstår som alt annet enn skjult agenda.
Og blander du ut denne aggresjonen med 17 Gin&Tonic er resultatet som regel
JÆ-V-LIG å forholde seg til dagen derpå. Selv også for tilsynelatende
oppegående mennesker med utdannelse, sosiale antenner og reflekterte,
oppdaterte meninger med både brodd og dannelse.
Moral: Er man avsender bør man angre, er man mottaker bør man vise sympati.
MASSIV-redaktør Magnus S. Rønningen (29) er dødelig han også,
og en aktiv bruker av selvmedisinering. Dette til tross for at han koker over
av selvtillit og pumper ut verbale konfekter raskere en Nidar Bergene, noe som
umiddelbart fører til at jeg tenker at dette er en mann som sjelden kan gå
feil. Men jeg tok feil – Rønningen er en del av historien.
Hva bør vi ha som bakteppe? Følg oss mot det fatale øyeblikket?
–Det var ikke fatalt. Det var bare oppladningen til noe ordentlig vondt. En følelse jeg kjenner her jeg sitter og mimrer en sen tirsdag. Jeg var ute med Bjørn Opsahl i Los Angeles den dagen Obama vant valget, og jeg hadde drøye 72 timer igjen av LA-oppholdet mitt. I tillegg gikk forholdet til kjæresten min mot slutten, noe jeg kanskje selv hadde initiert, men som jeg likevel kan innrømme at jeg var medium fornøyd med. Med andre ord det var fryktelig mye følelser i sving denne kvelden.
Uansett. Bjørn og jeg bestemte oss tidlig for feire den historiske dagen hardt, eksklusivt og lenge. Vi startet, som seg hør og bør, med sushi, sake, dollar-signering, Asahi, champagne, wasabi og travel blitz . Deretter gikk turen videre til et egnet vannhull med avkledde damer. Vi tenkte det var en fin mytebygging av oss selv. Så inne på strippeetablissementet fortsatte vi den riktig så eksklusive, det var bare oss og en feit stripper, feiringen av oss selv og Obama.
Dette blir fatalt!
–Etter stripping og noen shots gikk vi for å møte kjæresten min. Hun var ute på middag med en haug venninner og kompiser. Med promillen godt plantet i både hode og kropp, begynte sjalusien å boble som en ristet champisflaske. Jeg delte ut verbale konfekter til samtlige og viftet generelt mye med armer og ben mens jeg med høy stemme fortalte hele festen at jeg skulle betale regninga fordi ingen andre hadde råd til den uansett. Det var vel omtrent der jeg mistet sympatien fra de andre i lokalet. Ikke at jeg hadde noen sympati i utgangspunktet. Jeg tipper jeg var nevemagnet ved ankomst.
Ærlig sak!
–Deretter bestemte jeg meg, siden jeg på dette tidspunktet hadde gjenoppstått som slåsskjempe for mitt indre blikk, for å gå til angrep på en av gutta i neste røykepause. Jeg mente han hadde sendt dama noen lange blikk, her snakker vi ungdomsskolenivå altså. Og med Opsahl på slep halset jeg etter en forholdvis godt trent gutt for og slåss. Nå strides de lære om han dude'n var trent eller jeg utrent, men her stopper uansett historien. Jeg har imidlertid blitt fortalt, flere ganger, at Bjørn tok en for laget og fikk oss begge helskinnet hjem.
Dagen etter var jeg ikke bare flau, men også timer fra å være singel og på vei til vinteren i Oslo. En helsvart dag var det. Som en brystvorte etter at knerten har fått sine første melketenner.
Finnes det en moral her?
–Selvmedisinering av kjærlighetssorg og Obama-feiring er ikke nødvendigvis noen god kombinasjon, men det betyr ikke at man ikke skal drikke når man er lei seg. Man må bare ikke drikke for mye, i hvert fall ikke hvis man kjenner svartsjuka er på vei inn i hjerterota. Stripping, på sin side, er alltid lurt. For som vi alle veit, STRIPPERS NEED LOVE TOO
