Jeg ble første gang introdusert for rå stand-up etter å ha sett hovedpersonen i ecstasyfilmen Human Traffic smelle på med legenden Bill Hicks sin berømte Chicago-opptredenen like før han skulle droppe Mitsubishier på høykant og bevege seg ut i den alltid sexy Wales-natten – “just a reminder not to take life too seriously”.
“I know this is not a very popular idea. You don't hear it too often any more … but it's the truth. I have taken drugs before and … I had a real good time. Sorry. Didn't murder anybody, didn't rape anybody, didn't rob anybody, didn't beat anybody, didn't lose – hm – one fucking job, laughed my ass off, and went about my day. Sorry. Now, where's my commercial?”
Siden har jeg vært på utkikk etter andre nyere stand-up-komikere som i det hele tatt var i nærheten av å matche hans, i hvert fall til tider, mesterlige humor. Ikke nødvendigvis det at han tok opp mørkere tematikk, verdens ubehageligheter kan selvsagt portretteres på mange måter og Bill hadde vel strengt tatt en temmelig naiv innstilling til løsningen på verdensproblemene, noe som også var hans styrke og gjorde han genuin etter min mening; men jeg har uansett slitt veldig med å finne noen med tilsvarende delivery og uventede tvister i repertoaret.
Personlig er jeg stor fan av både Chris Rock og Dave Chappelle for eksempel, men det er vel mer et spørsmål hvor mye en jevn blek nordmann kan relatere seg til afroamerikanske problemer om grape drink og strippersko fra de indre projects. No offence til det norske stand-up miljøet, men jeg har fortsatt til gode å sjekke ut én eneste tålelig aktør fra det holdet.
Når det er sagt skal det virkelig understrekes at jeg har enorm respekt for yrket, uansett kaliber. Det må rett og slett være noe av det vanskeligste hva gjelder all form for entertainment. Her er en tom scene, en barkrakk, et glass vann, flomlys og en mikrofon. Vær så god. Sett deg ned foran tusenvis av fulle, skrikende, godt over middels utdannede mennesker som alle skal rulle rundt i knee-slapping latterkrampe i timevis, utelukkende grunnet de utsøkte og uventede perler som fosser ut av kjeften din i perfekt timing. Det er ikke noen bandmedlemmer å støtte seg til, ingen gitarriff, basslinjer eller lyseffekter til å distrahere eller imponere. Det er no mercy. Og folka som nailer stand-up er langt der oppe med verdens største rockestjerner og entertainere.
Det er derfor særlig spesielt å være vitne til mesterlige opptredener. Og på en grå mandag i Oslo var vi vitne til en komiker som er like god og om ikke bedre enn selveste Bill; Louis C.K..
Med flere HBO Specials, skribent for Letterman, Conan O’brien, produsent og skribent på Chris Rock Show, og Emmy priser på innerlomma er det lite å argumentere mot at denne mannen vet å levere alt fra onelinere som du husker resten av livet, til lengre historier som trenger seg inn i hodet, knyter pulsåra og etterlater kroppen nummen av latter.
Etter et telefonjag med en lettere stresset svensk booker, som ved et godt gammalt slumpetreff hadde fått kastet verdens største stand-up komiker i et fly fra Stockholm før han skulle returnere hjem, fikk vi til slutt tatt en prat med han. Midt oppi et lite fanhelvete av døgnfluer med mobilkameraer fikk vi tak i han i noen små minutter. Opptaket vi satt igjen med derimot var i større grad preget av skrikende forbipasserende og/eller stae fans som jokket etter oppmerksomhet med halvtomme quotes levert på den beste norskengelsken seks halvlitere og 90 minutter med overveldende stand-up kan forårsake. Banebrytende journalistikk som bekreftet at “ja han var fra USA og at det var litt kjipere der nå etter finanskrisen”, “at han faktisk bruker alle omgivelsene rundt seg som inspirasjon for jokes”, “at han kom til Oslo da han tross alt skulle til Stockholm og var in the neighbourhood“ “og at nei han skulle bare tilbake på hotellrommet og sove, fordi ungene ventet på at han i New York”, og selvsagt “thank you guys!”
