Etter en periode med et relativt pregløst uteliv, hvor stort sett alle utesteder kunne plasseres i de tre gruppene “brunt”, “dyrt” eller “Mono”, har vi de siste par årene fått flere steder med et rendyrket konsept.
Endelig har det gått opp for de smarte menneskene der ute at ikke alle barer trenger en skjerm for å vise fotball, en drinkmeny med 60 drinker og mat fra ni land. De stedene trengs de også, et sted må vi jo putte turistene, men med drøyt en million mennesker i Oslo og omegn finnes det rom for mye rart.
Så hva har skjedd det siste året? Skaugum hadde besøk av en massemorder, Mono ble Surround, Blå mistet noen farger rundt seg, Rockefeller fikk 17 nye naboer, Fuglen tok med teakbordet og fløy til Japan, Aleksander Kiellands plass fikk en kredibel bule med brettspillreferanser, Nomaden fikk en sint ukrainsk webutvikler på nakken, Revolver ble enda hippere, BAR klonet seg selv et par ganger, Robinet byttet lyspære, Dattera til Hagen fikk en dørvakt som bestemte seg for at det alltid var fullt, Garage forsvant, Fugazi ble skutt på, Internasjonalen var seg selv og Aker Brygge ble voldtatt. Resten badet i all sin brunhet, eller gjorde pent lite ut av seg.
Hva savner vi? Vi savner flere steder vest for National hvor klientellet ikke er så høye på seg selv at de må gå hjem tidlig. Vestkanten opererer dessverre fortsatt etter mantraet “dyr sjampis + 16-åringer i coctailkjole + Benny Benassi = kult”. Mange tror det er penger å hente fra det mantraet, men når 90 prosent av stedene går til helvete etter to år burde noen snart ta et hint.
Vi ergrer oss også over det faktum av at alle nye steder øst for National dukker opp i en ra- dius på 25 meter fra Rockefeller. Vi kjenner til skjenkeringen og leiepriser og alt det der, men jeez, snart kan man leve et fullt oppegående liv innenfor Torggata Bads fire vegger. Våre tre nominasjoner i gruppen “årets bar” er tre relativt nye steder som på for- skjellig måte har klart å tilføre noe nytt til utelivet i Oslo. To av dem er steder som har tatt utgangspunkt i én klar idé, henholdsvis blues og forbudstid, mens det siste har gjennom hele året vært en allsidig scene for musikk og kunst fra hele verden.
BUSHWICK BAR
Mariboesgate (Inngang v. Rockefeller)
Du vet du har baller når du trykker opp en helsides annonse hvor det kun står “Bak den blå containeren. Nøff said”, med bilde av en gullgris, uten noe info om hverken navn eller adresse. Bushwick Bar var stedet bak annonsen, et jævlig trivelig sted som dukket opp i en kjeller to etasjer under Rockefeller (jada, jada) en gang i mars i år, uten stor fanfare, men med en god idé. Bushwick har nemlig basert både utseendet og bar-menyen på 20-tallets forbudstid, og er en såkalt “speakeasy”-bar. Speakeasier kjennetegnes av anonyme lokaler uten dørskilt, men med etiketteregler og cocktailer laget fra bunnen av. Lignende steder har poppet opp over hele verden de siste årene, særlig i London og New York. En trend sierru? Tja. Ideen er såpass tidløs at den har potensiale til å vare. Noen speakeasy-kopier kjører en streng linje og har kun drinker med de ingrediensene de hadde tilgjengelig på 20-tallet, men på Bushwick får du i tillegg flaskeøl og øl på tapp, noe som er bra for både lommeboka og for leveren. Cocktailene er på høyde med de beste i Oslo. Etter en litt døll åpningstid med mye rart klientell og litt vel selvhøytidelige dørvakter, har stedet virkelig tatt seg opp utover året. Atmosfæren er rolig og dempet – et fristed fra det Gangstas Paradise Torggata blir om kvelden, og en habil konkurrent til Robinet for pre-konsert øl. Angivelig en “reaksjonær runkeklubb for posthor- monelle gutter” ifølge Smug, men vi har sett svært lite runking på våre mange besøk, bare noen som klina i hjørnet.
TURKISH DELIGHT
Torggata 35
Navnet er helt på trynet, og godteriet smaker dritt, men Turkish Delight anno 2011 har imponert oss voldsomt. Gjennom hele året har de hatt solide, varierte bookinger innenfor alle sjangre, gjerne tre til fire i uka, bare sånn for å være sikker på at alle har fått med seg at Turkish Delight er et bra sted å være. Like intenst og variert som Blå var noen herrens år tilbake, før de dessverre rota seg bort i indiesuppa. Alt fra klassisk douche-douche techno, til karibiske rytmer, til performance-kunst til rapkonseptet Rappers Delight har blitt spikket frem bak DJ-boksen i løpet av året, uten kvalmende politisk korrekthet, bare ren og kjær musikkglede – som et Cosmopolite for klubbkidsa, eller som stedet Nomaden kunne ha vært, hadde de hatt hjerne og ork til å promotere artistene de får. Samme internasjonale tilsnitt er nemlig tilstede. Turkish ligger på enden av Torggata (innenfor øl- ringen), åpnet for drøyt et og et halvt år siden, og er oppe til 03:00 hver kveld fra onsdag og ut uka, noe som gir større mulighet til å kunne variere programinnhold, ettersom de også kan fungere som en ren nattklubb. De skal også ha honnør for å bruke Facebook til å gi bort snasne premier, blant annet en all-inclusive klubbtur til London (ja takk). Lokalene og baren til Turkish er bare sånn passe, men det velger vi å glemme, når musikkutvalget er av en så høy kvalitet er det nesten det samme hva man drikker.
THE CROSSROAD CLUB
Maridalsveien 3
Hvis man kan runne Utelivs-Oslo på samme måte som man kan runne Super Mario, så har The Crossroad Club gjort nettopp det. Det kunne ikke gå annet enn kvalmende bra når et erfarent utelivsteam dro med seg kjøkkensjefen til Kampen Bistro for å lage en ny bistro i krysset mellom Maridalsveien og Møllerveien, i de gamle lokalene til restauranten M3, som kastet inn kjøkkenhåndkledet i januar i år. Og kvalmende bra har det gått, for Crossroad Club har blitt for 2011 det Nighthawk Diner var for 2010 – en enorm suksess med antydninger til kø utenfor, mye takket være et tydelig konsept, som er gjennomført og ser bra ut, både på papiret og i virkeligheten. På The Crossroad Club er det bluesmusikk i alle sine former som står i hovedfokus, heldigvis med lav skinnjakke- og rullingsfaktor forøvrig. Stedet har en konsertscene med aktivitet ca. to ganger i uka, også denne med utgangspunkt i bluesen. Størrelsen på artistene har vokst jevnt utover året, men likevel sitter vi med følelsen av bookingen kun er i sin spede begynnelse, for stedet har potensiale og størrelse til å også ta inn internasjonale navn av en viss størrelse. Vi får se hva 2012 bringer. Det skulle ikke forundre oss om artistene selv har vokst i størrelse også, for maten er lekker. Grov sørstatskost basert på lokale, kortreise råvarer. Gir en rar følelse i brystet, men en god følelse i hodet. Pølsene alene hadde vært nok til en nominasjon.
