Dette innlegget er en del av en debattserie med fokus på alkoholrelaterte problemstillinger, betalt av Helsedirektoratet. Alle bidragsytere er informert om samarbeidet, og NATT&DAG har full redaksjonell frihet innenfor temaområdet alkohol.
Alle med en kjennskap til utelivsbransjen vet at skjenkekontrollen ofte er fryktet og mislikt. Da jeg for noen år siden intervjuet bartendere i Oslo ble det stadig trukket frem hvor urimelige og inkompetente skjenkekontrollørene var.
Unge politistudenter som ikke visste hvordan utelivet fungerte ønsket å stenge utesteder og lette derfor etter den minste glipp som kunne straffes. Dersom kontrolløren var i dårlig humør risikerte stedet å bli stengt og alle de ansatte ville miste jobben.
Alle bartenderne jeg snakket med hadde opplevd å få besøk av skjenkekontrollen. En mannlig bartender opplevde at kontrollørene kom mens en utenlandsk gjest hadde tatt med seg en øl på uteserveringen etter at den var stengt klokken 23. Selv om det bare var 15 minutter over tiden, ble det skrevet rapport.
«Bartendere som føler skjenkekontrollen kommer oftere til dem enn til andre steder har sannsynligvis rett.
Han hadde også fått tilsnakk for teksten «dagens anbefaling» og navnet på en øl de anbefalte. «Alkoholreklame» sa kontrollørene. En kvinnelig bartender opplevde at det ble skrevet rapport i forbindelse med at en gjest hadde tatt med seg medbrakt alkohol–selv om utestedet selvsagt ikke ønsket dette.
For å finne ut hvor urimelig skjenkekontrollørene egentlig er, valgte jeg å gjennom alle inndragningene av skjenkebevillinger gjennomført av Oslo kommune i 2014.
I 2014 ble det i Oslo gjennomført omlag 3294 kontroller. Kontrollene var målrettet som betyr at en nattklubb eller en brun pub vil få flere kontroller enn et eldresenter. Kontrollene styres blant annet av stedets beliggenhet, historikk, klientell og tips fra publikum. Dette betyr at bartendere som føler skjenkekontrollen kommer oftere til dem enn til andre steder sannsynligvis har rett.
«Av 44 inndragninger har altså 34 ingenting å gjøre med hvordan skjenkingen på utestedet foregikk.
Samme år ble det totalt rapportert om 176 brudd på alkoholloven. Det vanligste var skjenking til personer som var åpenbart påvirket av rusmidler, eller personer som var åpenbart påvirket av rusmidler som oppholdt seg i lokalet.
Det ble også skrevet rapporter om alkoholreklame, salg til mindreårige, vold, skjenking uten bevilling, diskriminering, hindring av kontroll, uforsvarlig drift, narkotikabruk, skjenking over tiden og skjenking på ulovlig uteservering. Flere av rapportene innholdet flere brudd, for eksempel uforsvarlig drift og overskjenking.
Av de 44 skjenkebevillingene som ble inndratt hadde 34 av disse ingenting å gjøre med hvordan skjenkingen på utestedet foregikk, men skyltes forhold som eierne var ansvarlige for – som for eksempel manglende omsetningsoppgave.
Bare tre skjenkesteder fikk inndragning på bakgrunn av én enkelt rapport. Av disse fikk ett sted en ukes inndragning for skjenking til mindreårige, noe Oslo kommune har nulltoleranse for. To andre steder fikk henholdsvis to og tre uker inndragning for massiv overskjenking til mange personer, og felles for dem begge var at ansvarshavende opplyste til kontrollørene at kvelden hadde vært «normal» og at det hadde vært verre mange andre kvelder.
«Faktum er at det i Oslo er få inndragninger på bakgrunn av overskjenking og at inndragningene ikke finner sted på bakgrunn av mindre glipper og enkelttilfeller.
Det var altså 44 av 1064 bevillinger som fikk inndragning i 2014. Hvis man trekker fra forhold som ligger utenfor bartenderne kontroll er vi nede i 9. Inndragninger som utelukkende er basert på enkeltrapporter er 3.
Det er fremdeles drift på alle disse stedene, så påstanden om at steder går konkurs og ansatte mister jobben på grunn av tilfeldigheter synes ikke å stemme overens med virkeligheten.
Rapporter kan oppleves urettferdig. Bartenderen har kanskje ingen mulighet til å klage eller forklare seg utover dialogen med kontrolløren, som sannsynligvis henviser til juridiske saksbehandlere i kommunen for videre saksbehandling.
Selv om utestedet alltid har muligheten til å kommentere rapporter, er dette opp til stedets eier. Bartenderens mulighet til å forklare seg blir dermed avhengig av hvordan ledelsen på utestedet velger å følge opp saken. Siden frykten for skjenkerapporter åpenbart er reell for bartenderne tyder dette på en oppfatning om at det er flere og strengere sanksjoner enn det i realiteten er. At det blir skrevet rapport vil for mange oppleves som ille ettersom de ikke kjenner den videre saksbehandlingen.
Faktum er at det i Oslo er få inndragninger på bakgrunn av overskjenking og at inndragningene ikke finner sted på bakgrunn av mindre glipper og enkelttilfeller. Skjenkekontrollører kan som alle andre mennesker gjøre feil – rapporter blir skrevet på personer som nok ikke nødvendigvis er for fulle, eller på forhold som ligger utenfor bartendernes kontroll.
Bartendernes frykt for skjenkekontrollen var i aller høyeste grad reell, og denne frykten var for flere grunnen til at de nektet fulle gjester serveringer. Frykten for skjenkekontrollen bidrar derfor til å holde en festglad bransje i ørene.
En bedre opplyst bransje kan bidra til mindre konflikt mellom kommunen og utelivsbransjen. Måten å oppnå dette på vil være gjennom informasjon, opplæring og dialog. Det er viktig at bransjen vet hvordan skjenkekontrollen jobber og hva de ser etter.
Denne kunnskapen kan bidra til at bartenderne og kontrollørene får en likere definisjon av situasjonen, og i større grad en felles forståelse av lovverket. Det er ingen tvil om at det vil føles urettferdig å få en rapport hvis man er uenig i om gjesten er for full. En likere forståelse kan bidra til at eventuelle sanksjoner vil føles mer rettferdig. Formålet med alkoholloven er å i størst mulig grad begrense skadene alkoholbruk kan medføre. Bartendere er i en unik posisjon ved at de står i frontlinjen av alkohollovforvaltning.
Målet om et tryggere og bedre uteliv vil lettere kunne oppnås hvis kommunen bruker den ressursen bartendere er og samarbeider med utelivsbransjen.
Skule Wigenstad (f. 1986) er utdannet sosiolog og har skrevet masteroppgave om bartendere. Han jobber på Statens institutt for Rusmiddelforskning.